Korleis utvikle historiemedvitet? Ein analyse av to læremiddeltypar for grunnskulen

Av André Eidsnes, a-eidsnes@hotmail.com

Rettleiar: Bente Brathetland

Samandrag

Historiemedvit er eit omgrep som fått ei sentral rolle i samfunnsfaget i LK06. Denne masteroppgåva ser nærare på kva som kjenneteiknar omgrepet, og korleis to ulike læremiddeltypar legg til rette for at elevane skal utvikle historiemedvitet sitt. Oppgåva ser såleis nærare på den utvikla delen av einskildpersonar sitt historiemedvit.

Teorigrunnlaget for oppgåva er basert på innhaldet nordiske historiedidaktikarar gjev omgrepet. Dei mest sentral forfattarane for denne oppgåva er Erik Lund, Svein Ola Stugu, Jan Bjarne Bøe, Harald Frode Skram og Robert Strandling. Karl-Ernst Jeismann bør også nemnast då eg byggjer oppgåva på hans definisjon av historiemedvit.

Kjeldematerialet for oppgåva er seks lærebøker frå 6. og 9. trinn, samt 9 av TV2 skole sine filmar. I læremidla på 6. trinn har eg studert tekstane og filmane som presenterer vikingtida, medan læremidla på 9. trinn har eg sett på tekstane og filmane som presenterer den andre verdskrigen. Eg nyttar ei tekstanalyse for å analyserer innhaldet til dei utvalde delane av læremilda som byggjer på litteraturen som skildrar omgrepet.

Ved å analysere kjeldematerialet fant eg fleire interessante funn. Eg viser korleis dei forskjellige læremidla nyttar ulike strategiar for å leggje til rette for å utvikle historiemedvitet. Oppgåva seier også noko om korleis læreplanen påverkar utforminga av lærebøker. Det kjem også fram at ulike læremiddel som tek opp det same temaet gjerne kan fungere supplerande til kvarandre i undervisingssamanheng. Ved at denne oppgåva studerer to læremiddel si rolle i utviklinga av historiemedvitet, kan den setjast i samanheng med to andre studiar av Ketil Knutsen og Christian Paulssen som viser korleis lærarar og ungdom ikkje har eit reflektert forhold til historiemedvit. 

Fra rettferdiggjøring til fordømming?

Av Helen Reistad, helenreistad@gmail.com
Veileder: Sissel Rosland

Sammendrag

Min masteroppgave undersøker fremstillingen av den nye imperialismen i Afrika i norske og britiske lærebøker produsert mellom 1920 og 1990. Formålet er å studere hvordan fremstillingen har endret seg over tid, og hvordan disse endringene kan forklares. Gjennom skolelover, læreplaner og lærebøker gir samfunnet uttrykk for hvordan det ønsker å forme den yngre generasjonens holdninger, verdier og kunnskaper, og lærebokstudier kan derfor også fortelle oss noe om samfunnet de ble skapt i. Denne oppgaven kan således si noe om det norske og britiske samfunns offisielle holdninger og verdier, i tillegg til å avdekke fremstillingen av den nye imperialismen i et utvalg av læreverk. Det er hovedsakelig lærebøkenes tekst som analyseres, dette ved hjelp av en diskursanalytisk tilnærming. Diskursanalysen undersøker menneskeskapte kommunikative fenomener som skapes i ulike sosiale sammenhenger.

Fremstillingen av den nye imperialismen i Afrika i de analyserte lærebøkene har gjennomgått en stor endring fra 1920-tallet til 1990. De første lærebøkene mellom 1920 og 1950 har en tendens til å følge den historiografiske trenden, hvor det var tradisjon for å glorifisere det britiske imperiet. Dette bildet endres noe for lære bøkene produsert mellom 1950 og 1960, da noen bøker har begynt å problematisere. Det er spesielt de norske bøkene som tar opp negative aspekt ved imperialismepolitikken, men de koloniserte er likevel beskrevet på en stereotypisk måte. Lærebøkene analysert innen tidsfasen 1970-1990 tar imidlertid et oppgjør med tidligere tanker, hvor fremelsking av det britiske og rettferdiggjøring av den nye imperialismen er helt fraværende. De koloniserte blir likevel i disse lærebøkene fremstilt som et trengende folk, avhengig av Vestens hjelp for å klare seg. Felles for de fleste lærebøkene analysert i denne oppgaven er også at de i mer eller mindre grad presenterer en fortelling om kolonimaktene eller Storbritannia, hvor andre gruppers perspektiv er utelatt.

Til det beste for samfunnet eller individet? Endringer i synet på tvangssterilisering fra mellomkrigstiden og frem til i dag.

Av Henriette Forsberg, hennifors@hotmail.com
Veileder: Sissel Rosland

Sammendrag

I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan synet og diskusjonene rundt tvangssterilisering har endret seg fra 1930-tallet og frem til i dag.

Arvehygiene og læren om god avl ble lansert av Sir Francis Galton i 1882. I frykt for menneskets og samfunnets degenerering innførte mange land lover om tvangssterilisering av samfunnsgrupper som ble ansett som mindreverdige. I Norge kom den første steriliseringsloven i 1934. Med unntak av en nazistisk lov fra 1942, ble 1934-loven stående fram til 1977. Steriliseringsloven av 1977, er den vi fortsatt har i dag.

I tillegg til debattene rundt lovene fra 1934 og 1977, har oppgaven tatt for seg to senere debatter relatert til tvangssteriliseringsproblematikken. I 1998 publiserte Dagbladet en rekke artikler som hevdet å avsløre praksisen med tvangssterilisering som vi hadde hatt i Norge. Dette vakte en rekke reaksjoner og det oppstod en debatt mellom forskjellige fagfolk i kjølvannet av artiklene. 15 år senere, i januar 2013 kom forskeren Janneke van der Ros ut med rapporten Alskens folk. Prosjektet var et resultat av regjeringens handlingsplan "Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012". Undersøkelsene som hadde blitt gjort i rapporten viste, blant annet, at noen transpersoner i dagens Norge opplever det de selv mener går under begrepet tvangssterilisering.

Disse debattene viser at tvangssterilisering har vært tema for diskusjon fra den første loven kom i 1934 og frem til i dag. Min masteravhandling har bidratt til å etablere økt kunnskap om synet på tvangssterilisering fra mellomkrigstiden og frem til i dag, særlig sett i relasjon til endringer i forståelsen av forholdet mellom individ og samfunn. Den har også brakt lys over hvordan dagens praksis kan sees i en historisk kontekst som går lengre tilbake i tid.

"Fiendens barn?" Tyske barn på rekreasjonsopphold i Norge etter siste verdenskrig.

Av: Anja Disa Gjøvåg Aase, anjadisa89@gmail.com
Veileder: John Ragnar Myking.

Sammendrag

Temaet for oppgaven er tyske barn som reiste på rekreasjonsopphold til Norge etter andre verdenskrig. Ettersom den foreliggende litteraturen om emnet er snevert, har formålet vært å undersøke hvordan arbeidet ble organisert og gjennomført i perioden 1945-1972, samt hvordan arbeidet ble fremstilt i avisene.


Jeg har selv gjennomført alle faser ved prosjektet. Arkiver i Riksarkivet, Stortingsmeldinger og ulike norske aviser danner kildematerialet til oppgaven. For å undersøke hvordan hjelpearbeidet ble fremstilt i avisene har jeg brukt elementer fra både narrativ- og diskursanalyse.


Mine undersøkelser viser at hjelpearbeidet var svært omfattende, og at flere instanser var involvert. Arbeidet med å overføre barna til Norge var et samarbeid mellom de ulike hjelpeorganisasjonene (Norges Røde Kors, Redd Barna, KFUK- KFUM Ungdomsaksjonen) sosialdepartementet, Norsk Flyktningråd, Sentralpasskontoret, Utenriksdepartementet og Helsedepartementet. Gjennom dette samarbeidet, samt en befolkning som var villig til å hjelpe, reiste over 10 000 tyske barn til Norge for å komme seg både fysisk og psykisk.


Andre del av oppgaven handler om hvordan hjelpearbeidet ble fremstilt i norske medier. Jeg har ved hjelp av reportasjer, leserinnlegg og artikler fra Aftenposten, Dagbladet, Verdens Gang, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen fått et godt innsyn i fremstillingen. De typiske fortellingene i avisene fremstiller hjelpearbeidet kronologisk. Det første møtet med barna var når de ankom Norge. Deretter får leseren vite hvor bra barna har hatt det hos de snille nordmennene, og hvor godt oppholdet har gjort dem. Til sist møter man barna på avreisedagen. Da er alle barna sunne, men ofte triste for å måtte reise hjem. Disse narrativene gjør det naturlig å dele analysen i to, Det stakkarslige barnet og Den barmhjertige samaritan. Fremstillingene i avisene er med å øke sympatiene til barna, samt å vise at hjelpearbeidet var nødvendig. Jeg tror at avisenes fremstilling av de stakkarslige barna var med å påvirke folks ønske om å hjelpe.

Historiefaget i videregående skole. En kvalitativ studie av historielæreres refleksjoner over eget fag.

Av: Heidi Christina Svalstuen, heidi.svalstuen@gmail.com
Veileder: Bente Brathetland

Sammendrag

Historiefaget i videregående skole fremstår som et viktig dannelsesfag i skolen. Faget fikk ny læreplan i forbindelse med skolereformen Kunnskapsløftet i 2006. Denne læreplan viderefører tradisjonelle historieformidlende trekk, men introduserer også viktige historiedidaktiske begreper som historiebevissthet, multiperspektivitet og historiebruk. I tillegg legger faget opp til en dobbel kunnskapsforståelse der kunnskap og ferdighet skal implementeres og veie likt i undervisningen. Historiefaget fremstår dermed som et fag med langt bredere kontekst som skal bidra til at elevene skal få en mer helhetlig læring.

I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan historielærere i videregående skole reflekterer over eget fag og undervisning. Det er min overordnede problemstilling. Det foreligger ingen konkret forskning som direkte tar opp mitt forskningsanliggende, og jeg beveger meg derfor i relativt nytt og ukjent terreng. Derfor har jeg valgt å benytte meg av en kvalitativ metode i form av dybdeintervjuer. Det har vært et mål med oppgaven å gå bredt ut og forsøke å få så mange betraktninger som mulig. I samtale med seks informanter har jeg tilnærmet meg deres kunnskap om læreplanen i faget og viktige læreplanbegreper, deres undervisningsorientering, hvordan de betrakter fagets overordnede formål og hvordan de vurderer faget sammenlignet med andre fag i skolen.

Analysen viser at informantene gir et reflektert og tydelig bilde av sitt arbeid med historiefaget i videregående skole. Gjennom sine utsagn fremmer de viktige og nyanserte meninger knyttet til deres arbeid med faget og undervisningen.

Resultatet av undersøkelsen forteller oss at mange av lærernes refleksjoner er relatert til de strukturelle endringene og økte faglige forventningene som kom med Kunnskapsløftet. Historiefaget i videregående skole fremstår som et viktig fag for lærerne, men de opplever at de strukturelle endringene og de økte faglige forventningene i dagens læreplan har medført at faget har mistet mye av sin posisjon som et viktig fag i videregående skole.

"Å gjøre en forskjell" En studie av bistandsarbeid i Bergensskoler

Av: Camilla Vikingstad, camilla_viking@hotmail.com

Veileder: Vibeke Vågenes

Sammendrag

Vi vet at det drives bistandsarbeid i skolen, men vi vet lite om dette arbeidets innhold og form, hvilke aktører som er involvert, drivkrefter bak og målene med dette arbeidet. Denne masteroppgaven gir et bilde av bistandsarbeidet og tilhørende undervisning i Bergen kommune, fra barneskolen til og med den videregående skolen. Forskningsdesignet i denne oppgaven er intensivt, med kvalitativt orienterte metoder i form av intervju og observasjon. Resultatene har blant annet blitt tolket i lys av Orientalismedebatten, forskning på norsk bistand og antropologisk teori om gaverelasjoner.

            Det er ikke vanskelig å finne støtte i læreplanen (LK06) til dette arbeidet. Det henger sammen med at skolen skal speile samfunnets verdier. Bistandsarbeidet i skolen, er dermed del av det nasjonale prosjektet om solidaritet og Norge som en humanitær stormakt. Bistandsarbeidet har relativt stor utbredelse i skolen, svært mange skoler er involvert i bistand på en eller annen måte. I Bergen, knytter skoler seg opp til, og støtter organisasjoner som driver med bistandsarbeid og/eller tilbyr skolen undervisning om internasjonale tema. Andre skoler starter selv opp, og driver individuelle bistandsprosjekt. Skolen kan sees som et marked der ulike aktører konkurrerer om å finne plass til sine bistandsprosjekter eller undervisningsopplegg.

            Den første analysedelen ser på motivasjonen og drivkreftene bak dette arbeidet i skolen. Det eksisterer et nettverk med ildsjeler som ønsker å utgjøre en forskjell for mottakerne av bistanden.I den andre analysedelen blir bistanden tolket som en gave fra oss til de andre. Våre barn gir en gave til mottakerbarna i form av utdanningsmuligheter og bedre levekår. Vi får noe tilbake for gaven, og det vi får tilbake handler blant annet om vennskap med de andre, og kunnskaper, holdninger og verdier til våre barn. Gjennom vennskap og tilegning av kunnskaper, holdninger og verdier, skal barna "her" og "der" sosialiseres til å bli verdensborgere i en globalisert verden. 

"Jeg forteller dem om sultfølelsen som aldri ble borte" - en empirisk undersøkelse av forlkemordsundervisning i Kambodsja

Av Malin S. A. Hjelle
malin.sofie@hotmail.com
Veileder: Vibeke Vågenes


Sammendrag

Denne masteroppgaven i samfunnsfagdidaktikk retter søkelyset mot oppgjøret med den vanskelige fortiden i Kambodsja. Fra 1975-79 ble nærmere to millioner mennesker utslettet av det kommunistiske Røde Khmer-regimet under ledelse av Pol Pot. I ettertid har samfunnet vært preget av politisk uro og myndighetene har ført en form for fortielsespolitikk som har vanskeliggjort forsoningen av landet. Først de siste årene har man satt i gang et rettsoppgjør og et forsøk på å formidle historien om folkemordet i skolen. Denne oppgaven vil undersøke årsakene til at folkemordet har vært utelatt fra historiefaget i den kambodsjanske skolen, hvordan denne undervisningen fungerer i dag, samt hvilke forsoningsprosesser samfunnet har gått gjennom for å muliggjøre folkemordsundervisningen i dag.

For å belyse problemstillingen er dokumentasjon samlet inn i form av intervjuer med historielærere, forfatteren av læreboken om Røde Khmer-historien, direktør ved dokumentasjonssenteret i Phnom Penh, ansatte ved FN-tribunalet og andre ressurspersoner i Kambodsja gjennom et feltarbeid utført i Phnom Penh i 2013. Ved å vise til relevant teori innen forsoning, historiebruk og historieundervisning i andre konflikt-områder, søkes det å gi en teoretisk drøfting av det innsamlede materialet.

Det politiske klimaet i etterkant av Røde Khmer-regimet var lenge så ustabilt at det var vanskelig å ta tak i fortiden, og myndighetene har utøvd streng kontroll over historieskrivingen for skolen. Planene for folkemordsundervisningen er preget av gode intensjoner, som det dessverre ser ut til å være problematisk å realisere i skolen på grunn av de mange praktiske utfordringene lærerne møter i hverdagen. Læreres holdninger til prosjektet er imidlertid hovedsakelig positive, selv om temaet oppleves som vanskelig og ømfintlig for den enkelte. Med tanke på forsoningsprosessen ser det ut til at tid har vært en vesentlig faktor for å få denne utviklingen i gang, samtidig som den pågående rettssaken har stimulert til mer åpenhet rundt emnet. Mye tyder på at et oppgjør med fortiden og en etablering av et felles historisk narrativ er essensielt for forsoningen, og folkemordsundervisningen vil dermed være en nøkkel til en bedre fremtid for Kambodsja.