"Nuke the bastards"

Av Malin Hjelle

På daglig basis flommer debattforum og kommentarfelt på internett over av hatefulle og usaklige ytringer. Under en artikkel om Al-quaida på VG.no kunne man forrige uke lese en rekke slike ytringer av typen: ”Nuke the bastards”, ”Hitler hadde løsningen” og ”send dem hjem”. Dette er dessverre dagligdags kost med dagens interaktive diskusjonsplattformer hvor terskelen for slike meningsløse offentlige meningsytringer har blitt lavere enn noen gang før. Hvordan skal skolen i dag kunne oppfylle læreplanens krav om å fostre deltakende samfunnsborgere som handler uten skille etter kjønn, funksjonsevne, rase, religion, nasjon eller posisjon, når samfunnet rundt dem er preget av det motsatte?  

Videre husker sikkert de fleste debatten om romfolket som preget mediebildet i hele fjor sommer. I kommentarfelt, blogginnlegg og på diverse diskusjonsforum kunne man stadig lese uttalelser som ”hvis det ser ut som møkk og lukter som møkk, ja, da er det nok det!”, ”send dem på huet og ræva ut av landet og bruk makt om det trengs!”, ”føler romfolket er litt samme greia som brunsneilene!”, samt det velkjente sitatet fra FrP-politiker Per Egil Eira: ”For min del kan det derre idiotromfolket bli kasta på havet og bedt om å svømme tilbake. Eller så skulle jeg ønske at noen snitter de opp i småbiter og bruker dem som hundefor”. Disse ekstreme uttalelsene nærmer seg i følge forskningsleder ved Wergelandsenteret, Claudia Lenz, folkedrapsretorikk. I mine øyne er det helt uakseptabelt at en slik argumentasjon skal være godtatt i det offentlige rom. Skolen må derfor bli en arena som aktivt jobber for å lære barna å argumentere på en medmenneskelig og saklig måte.

Historiker og universitetsprofessor May-Britt Ohman Nielsen hevder at den offentlige debatten har forandret seg etter den digitale revolusjonen som fikk sitt klimaks i 2007 når det store gjennombruddet for sosiale medier og interaktive diskusjonsplattformer kom for alvor. Mange aviser etablerte digitale debattsider og kommentarfelt som gjorde at det vokste frem en debattkultur og et diskusjonsklima som ikke lignet på noe av det som tidligere hadde sluppet til i offentlig debatt. Det finnes selvsagt en rekke ulike innfallsvinkler til hvordan dette problemet bør løses, ,men som fremtidig samfunnsfaglærer ser jeg på denne utviklingen med bekymring dersom ikke problemet forebygges bedre i skolen. Når åpent tilgjengelige nettsider tilbyr arenaer for hatytringer, ekstremisme og personsjikane, særlig i tilknytning til emner som innvandring, islam, kvinner og sosialdemokrati, frykter jeg at samfunnet går foran med et særdeles dårlig eksempel for dagens unge. Skolen bør derfor fremme kunnskap og kompetanse som lærer den neste generasjonen en form for debattetikk.

At internett og digitale diskusjonsarenaer også er en positiv ressurs for samfunnet og skolen kan man neppe stille spørsmål ved. Utfordringen ligger i at den digitale tidsalderen stiller andre krav til samfunnsborgeren enn før. Det å være en kompetent deltager i samfunnet krever en annen type kompetanse enn tidligere. Som samfunnets fremste utdannings- og oppdrager-institusjon er det kanskje særlig skolens oppgave å sette samfunnets medlemmer i stand til å mestre denne kompetansen. Det vil derfor være nødvendig å se nærmere på hvordan skolen bør gå fram for å fostre denne kompetansen, og ikke minst definere klarere hva denne kompetansen består av.

Som Ohman Nielsen også slår fast, består denne kompetansen hovedsakelig av tre ulike hovedpunkter. For det første handler det om å kjenne til demokratiets og debattens form og innhold. Barna må lære hvordan demokratiet fungerer og hvordan beslutninger taes i landet vårt. Videre må de få kjennskap til hva en debatt er, hvordan debattering foregår og normale kjøreregler for hvordan man opptrer i en debattsammenheng, altså en form for grunnleggende debattetikk.

For det andre består en slik kompetanse av forståelse av sentrale begreper og fenomener i vårt samfunn, som offentlighet, ytringsfrihet, ekstremisme, dialog, toleranse, respekt, saklighet og sakkunnskap. Begrepsforståelse handler både om å mestre den konkrete betydningen av ord og uttrykk man benytter i den offentlige debatten, men også om den dypere betydningen og problemstillinger knyttet til en rekke slike begreper. Man må for eksempel både forstå hva ordet ytringsfrihet betyr, men også oppnå en forståelse av hva dette innebærer av utfordringer og fordeler for samfunnet, hvordan ytringsfriheten har vokst fram som en grunnleggende del av demokratiet vårt og hvordan og hvorfor ytringsfriheten mange steder har begrensninger.

For det tredje vil det være svært nyttig å lære om kildekritikk, ideologi og historiebruk. Ved å forstå hvordan ulike ideologier og historiesyn ligger til grunn for hva man anser som en sannhet, vil man lettere kunne vurdere en ytring ut fra konteksten den har oppstått i. Elevene må forstå at det er en sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid, og at hvordan både fortidens og nåtidens fremstilling av historien påvirker fremtiden. Historisk innsikt hjelper en å bedre forstå sin egen samtid, men også til å forstå at vi alle er en del av en historisk prosess og er med på å skape historie. Hvordan skolen, staten og enkeltmennesker bruker historien har konsekvenser for hvordan vi alle opplever vår egne historiske identitet. Derfor er det særlig viktig å være klar over at historien blir og har blitt fremstilt ulikt til ulike tider og av ulike parter. Ved å forstå at historie også er et maktmiddel, vil man kunne vurdere ulike historiske fremstillinger på en helt annen måte. Derfor har historiefaget og samfunnsfaget en helt essensiell rolle i utviklingen av kompetansen som kreves av det digitalt debatterende mennesket. 

Ser man på læreplanen slik den er utformet i dag, er det absolutt ikke håpløst. Som nevnt innledningsvis finner man for eksempel i læreplanens generelle del svært velklingende formuleringer om at skolen skal sikre friheten til å tro, tenke, tale og handle uten å skille mellom kjønn, rase eller religion. Videre slår den fast at opplæringen skal bygge på det grunnsynet at mennesker er likeverdige og at skolen skal hjelpe elevene til å utvikle dømmekraft, samt unngå ”vitenskapelig analfabetisme”. Dette er fine formuleringer som selvsagt ser ut til å ha som mål å skape reflekterte og høflige samfunnsdeltakere, men tar læreplanene for de enkelte fag, og kanskje særlig læreplanen for samfunnsfag, disse oppgavene på alvor?

 I læreplanen for samfunnsfag fremsettes det at medborgerskap og utvikling av demokratiske ferdigheter er viktige aspekter ved samfunnsfaget. De grunnleggende ferdighetene i faget fremhever viktigheten av å kunne reflektere over meningsinnholdet i tekster, å kunne finne informasjon på internett og vurdere denne kildekritisk, samt å kunne følge regler og normer for internettbasert kommunikasjon. Men hvilken vekt legges det på disse ferdighetene i de faktiske kompetansemålene? Gjennom hele grunnskolen fokuseres det i målene for opplæringen på demokratiets formelle sider og institusjoner, som for eksempel maktfordelingsprinsippet og kjennetegn ved demokratiet som styringsform. Læreplanen for den videregående skolen tar heller ikke opp mediers rolle og makt i samfunnet, og legger ei heller vekt på internett som en arena for offentlig debatt. Etter 10. klasse skal elevene kunne gjøre greie for de grunnleggende menneskerettighetene, hvor også ytringsfriheten naturligvis kan trekkes inn, men utover dette krever ingen av kompetansemålene innsikt i problemstillinger rundt ytringsfriheten og dens dilemmaer. Dette burde være det første steget for å oppnå mer oppegående deltagere i den digitale debatten.

Ser man på de mer holdningsrettede kompetansemålene, nevnes det etter 4. årstrinn at elevene skal kunne samtale om toleranse. Dette er jo vel og bra, men kanskje ikke konkret nok til å dekke de utfordringene elevene vil møte på digitale debattarenaer eller i sosiale medier. Begreper som ytringsfrihet, offentlig debatt, saklig argumentasjon, ekstremisme og hat finnes ikke i læreplanen overhodet.

Allikevel er det to kompetansemål som kan benyttes for å i alle fall delvis behandle nye og dagsaktuelle tema som debattetikk og digital kompetanse. Etter 7. klasse skal elevene kunne gjøre rede for en aktuell konflikt og drøfte forslag til løsninger, og etter 10. klasse skal de kunne finne frem til og presentere aktuelle samfunnsspørsmål, skille mellom mening og fakta, formulere argumenter og drøfte spørsmålene. Her kan læreren selv velge hvilke aktuelle samfunnsspørsmål som skal drøftes, og der blir derfor også essensielt at samfunnsfaglæreren er klar over hvilke utfordringer digitale diskusjonsplattformer har bragt med seg. Hver enkelt lærer må med dagens læreplan spesielt legge til rette for å trene opp den kompetansen som kreves ut i fra disse kompetansemålene. 

Læreplanen for samfunnsfags innledende del og de grunnleggende ferdighetene i faget fremsetter altså en rekke ferdigheter som absolutt er vesentlige for en læreplan i den digitale tid. Problemet er at kompetansemålene ikke ser ut til å ta disse ferdighetene på alvor, og dermed fremstår med vesentlige svakheter. Det blir derfor sannsynligvis svært varierende i hvilken grad disse ferdighetene vektlegges i praksis, både i opplæringen og i evalueringen av elevene. Det er opp til hver enkelt lærer hvordan de velger å implementere denne kompetansen i sin undervisning.

I forhold til de tre hovedpunktene for hvilken kompetanse som kreves for å forstå og å kunne delta i den offentlige debatten  er det vesentlige mangler særlig i forhold til punkt to og tre. Eleven skal lære mye om demokratiets form, men kanskje ikke nok om debattens form og kjøreregler for denne. Videre er det liten vekt på begrepsforståelse av vesentlige begreper knyttet til offentlig debatt, og nærmest ingen vekt på historieforståelse. For å oppnå opplyste og oppegående deltagere i den offentlige debatten bør også disse aspektene implementeres i læreplanen.

Å være en kompetent deltager av samfunnet krever altså en annen type kompetanse enn bare for 10-15 år siden. Skolen, som samfunnets fremste oppdragerinstitusjon, må spille en vesentlig rolle i utviklingen av denne kompetansen. Læreplanen må utformes i tråd med den digitale utviklingen og ta utfordringene i det digitale samfunnet på alvor. Det samme gjelder læreren, som har en ekstremt viktig rolle med å legge til rette for en opplæring som fremmer en slik kompetanse. Videre ville det heller ikke skade om hver og en i samfunnet går i seg selv og tenker seg om to ganger før de poster hatefulle ytringer i det offentlige rom. Det er dagens brukere som er forbilder for den neste generasjonen digitale brukere. Sammen kan disse aktørene; staten, skolen og medborgeren, kanskje skape disse tolerante og reflekterte samfunnsdeltagerne læreplanen forespeiler.

Malin S. A. Hjelle

Masterstudent i samfunnsfagdidaktikk ved HiB

En læreplan for byråkratiet?

Av Sirianna Lie

Utdanningsdirektoratet har nylig sendt ut et høringsnotat om endringer til læreplanen. I forslagene til læreplanen har det blitt gjort endringer i kompetansemålene til samfunnsfag, matte, norsk, engelsk og naturfag. Udir skriver at hensikten med endringene av planen er for å tydeliggjøre og legge til rette for systematisk arbeid med elevenes grunnleggende ferdigheter. Hvis forslaget blir godtatt vil endringen av læreplanen bli tatt i bruk allerede fra starten av skoleåret 2013/2014

Språk til frustrasjon

Jeg har erfaring med læreplanen både som allmennlærerstudent og som vikar uavhengig opplegg fra høgskolen. Jeg opplever at læreplanen byr på andre utfordringer enn de grunnleggende ferdighetene, nemlig språkbruken. Jeg opplever at språkbruken er alt for generell, og det blir ofte i overkant byråkratisk og dette byr på flere utfordringer og frustrasjoner både for lærere og foreldre.

Flere lærere har blitt intervjuet angående kunnskapsløftet. Det kommer frem at flere sliter med språkbruken i læreplanen, og bruker unødvendig lang tid på å tolke den. Språket blir for generelt og virker uforståelig både for lærere, elever og foreldre. Foreldre har utrykker bekymring angående læreplanen. Flere opplever det svært frustrerende når de strever med å forstå hva deres eget barn skal utvikle av kunnskaper og ferdigheter. 

En av de første, men også kanskje største utfordringene jeg opplevde da jeg selv skulle undervise var hvordan jeg skulle tilpasse språkbruken min til aldersgruppen. Jeg kunne som regel aldri forenkles språket mitt nok hvis planen var at alle skulle oppfatte budskapet, spesielt på småtrinnet. Elevene sier sjeldent ifra hvis det er noe de ikke forstår, men ender opp med og ikke følge med. Man kan jo bare håpe at en gjennomsnittslærer sitter med større språkkunnskaper enn elever på småtrinnet, men de fleste kan relatere seg til frustrasjonen ved å miste poenget hvis språkbruken blir for utfordrende. Jeg ser ikke hvorfor ikke dette også gjelder læreplanen.

Høgskolerektor Tarjei Helland har vært med på arbeidet med å revidere læreplanen i samfunnsfag, og i aftenposten uttalte han at han føler byråkratispråket har ødelagt forslaget og vil ikke lenger assosieres med arbeidet. Helland utrykker sin frustrasjon over det han føler er overdreven endring av det forslaget han var med på å utvikle. Han mener språket i læreplanen har for strenge rammer og ødelegger for budskapet de har forsøkt å komme med. Helland viser til eksempel på hva Kunnskapsdepartementet har endret på det innsendte forslaget:
 

«Formulere eigne setningar og enkle samfunnsfaglege tekstar på grunnlag av tilrettelagd informasjon» ble til «skrive tekst om samfunnsfaglege tema ved å bruke fagomgrep og vise til kjelder» (skriving 4. trinn).

- Å skrive en hel tekst om samfunnsvitenskapelige temaer er noe annet enn å formulere enkle tekster. Og i tillegg skal de vise til kilder og bruke fagbegrep. Du kan ikke sette en niåring til for eksempel å skrive om forventninger til jenter og gutter ved å bruke fagbegreper og vise til kilder, det er ikke en niåring i verden som gjør det, sier han.

Jeg stiller meg bak høgskolerektor Hellands og foreldrenes bekymringer. Hvis målet med den nye læreplanen er å gjøre de grunnleggende ferdighetene mer synlige ved å putte dem inn i kompetansemålene, så har Kunnskapsdepartementet til en viss grad lykkes med det. Det får allikevel ikke noen stor betydning når flere av kompetansemålene oppleves som uforståelige, diffuse og/eller urealistiske for de ulike aldersgruppene. Det er også veldig bekymringsverdig når lærere som er med på å utvikle læreplanene føler at deres forslag og tanker blir overkjørt og forvrengt når byråkratiet tar over. Hvis blant andre Helland ikke lenger vil assosieres med forslaget han skulle være med på å utvikle, burde det ikke da ringe noen bjeller hos Kunnskapsdepartementet og Udir? Det er tross alt lærere som skal arbeide med læreplanene, og hvis de ikke lenger vil assosiere seg med produktet er det noe som ikke stemmer. Jeg vil håpe og tro at lærerne som sitter i lederposisjoner i Norge er mer enn nok kompetente til å uttale seg om og utvikle læreplaner, uten for mye innblanding av byråkratiet. 

I høringsutkastet og høringsnotatet står det at bakgrunnen for å justere læreplanene i samfunnsfag er at arbeidet med de grunnleggende ferdighetene varierer i skolene og er ikke alltid integrert i undervisningen. Jeg ser absolutt positive sider ved å ta de grunnleggende ferdighetene inn i kompetansemålene. Presisering av de grunnleggende ferdighetene hvert enkelt fag vil gjøre det enklere for en lærer å vite hvordan de ulike ferdighetene skal utvikles og vektlegges. De vil også være lettere å forholde seg til. Jeg opplever også at de grunnleggende ferdighetene presentert i forslaget gjør dem mer tilgjengelige, ikke minst for elevene. Jeg ser nå at slik læreplanen ser ut i dag (før de foreslåtte endringene) med de grunnleggende ferdighetene for seg ikke lenger gir noen mening da jeg nå har fått muligheten til å lese de grunnleggende ferdighetene tilpasset til kompetansemålene. 

Det viser seg jo imidlertid at kompetansemålene kan være like vanskelige å forholde seg til. Når lærere må bruke tid på å omformulere og tolke kompetansemål slik at det blir mer forståelig både for dem, elevene og foreldrene, burde det igjen tilsi at det er grunn til å endre også kompetansemålene.

Utforskeren

Et annet grunnlag for endring ifølge høringsnotatet er at norske lærerplaner i sammenlikning med andre land legger for lite vekt på kildekritikk. Derfor foreslår Udir å innføre et nytt gjennomgående hovedområde i samfunnsfag og kalle det for ”Utforskeren”. Formålet med Utforskeren er å ha et eget hovedområde der samfunnsvitenskapelige metoder står sentralt. Utforskeren skal ha et særskilt ansvar for å vise hva de grunnleggende ferdighetene i samfunnsfag innebærer og synliggjøre prosessen i hver av dem.

I utgangspunktet er jeg veldig positiv til å inkludere samfunnsviteskapelige metoder og kritisk tenking i skolen. Erfaringsmessig har kildekritisk tenkning vært med på å endre hvordan jeg selv ser på historien og jeg opplever det som et stort pluss at dette er på vei inn i grunnskolen og vgs. Det er viktig er at elevene blir bevisstgjort på de prosessene som har ledet opp til hvordan historien blir fremstilt i dag, hvorfor den kan ha vært annerledes før og ikke minst agendaer med historiebruk. Ved å bli mer bevist på hvordan historien har endret seg vil hjelpe elevene til å få et mer personlig forhold til faget/historie. Den dagen man forstår at man er et historisk vesen, og at man både blir påvirket, og er med på å påvirke historien slik den ser ut i dag, det er den dagen faget for mange vil få en ny betydning. Man får et slags personlig forhold til historien, fordi man får kunnskaper om hvordan historien har påvirket den hverdagen vi lever i dag.

Jeg mener at tanken bak Utforskeren er god, men også her er språket til tider er utfordrende. Jeg ville ikke kalt det uforståelig, men enkelte ting kan oppleves ganske diffust. Ta et eksempel fra et kompetansemål etter 4. årstrinn i Utforskeren: ”søke etter, sortere og presentere digitalt tilgjengelig informasjon ved å bruke grunnleggende regler for digital dømmekraft”. Her ble jeg sittende lenge å undre meg over hva som menes med digital dømmekraft, og om dette er noe 1-4 klassinger kjenner til. Jeg vil anta det handler om ”nettvett”, men igjen kan jeg bare spekulere.

Ved å vektlegge blant annet mer kritisk og utforskende tenkning i den nye læreplanen får læreren en ny rolle i forhold til elevene. Istedenfor kun å være en kunnskapsformilder, må læreren nå veilede elevene i sitt arbeid til kritisk tenkning da dette ikke er noe som oppstår av seg selv. Læreren må være utstyrt med kunnskaper om kritisk tenkning og være i stand til å kunne videreføre dette til elevene. Læreren må tre ned fra rollen som kunnskapsformidler i enkelte tilfeller og heller la elevene jobbe seg frem til sine tolkninger og konklusjoner. Her dukker det opp potensielle problemer med gjennomføringen av den nye læreplanen. Hvis vi går tilbake til utfordringen med språkbruken, og hva som nå blir vektlagt ser vi jo at det allerede har oppstått problemer når kompetansemålene blir for generelle. Det oppleves ikke noe annerledes med utforskeren som står i samme stil som resten av kompetansemålene

Jeg vil absolutt si at det er ønskelig å endre på læreplanen, men at det er viktigere å se på hvor den feiler i praksis. Kunnskapsdepartementet og Udir er absolutt på vei når de anerkjenner at det å ha de grunnleggende ferdighetene adskilt fra kompetansemålene har vist seg og ikke fungere. Men hvor går det galt når tilsynelatende kompetente lærere opplever språkbruken utfordrende? Jeg ser heller at man i en grad kunne spesifisert kunnskapsmålene, og dermed løst mange problemer. Byråkratisk språk hører ikke hjemme i læreplanen. Jeg mener den bør være like forståelig også for elevene, i alle fall til en viss grad, som for lærerne. Hvis ikke engang lærerne er skråsikre på hva elevene skal sitte igjen med av kunnskaper og ferdigheter, hvem vet det da? I min mening skal ikke en lærer trenge å sette seg ned å undre på hva som menes med kompetansemålene, det må være et minstekrav. Og hvis kompetansemålene er nødt til å tolkes, hvilken forutsetning har man for at tolkningen er ”rett”?  Jeg mener at lærere bør få større mulighet til å påvirke læreplanen da det hovedsakelig er de som er nødt til og bruke den. En læreplan av og for lærere.