Utdanningsdirektoratet
har nylig sendt ut et høringsnotat om endringer til læreplanen. I forslagene
til læreplanen har det blitt gjort endringer i kompetansemålene til
samfunnsfag, matte, norsk, engelsk og naturfag. Udir skriver at hensikten med endringene
av planen er for å tydeliggjøre og legge til rette for systematisk arbeid med
elevenes grunnleggende ferdigheter. Hvis forslaget blir godtatt vil endringen
av læreplanen bli tatt i bruk allerede fra starten av skoleåret 2013/2014
Språk
til frustrasjon
Jeg har erfaring med
læreplanen både som allmennlærerstudent og som vikar uavhengig opplegg fra
høgskolen. Jeg opplever at læreplanen byr på andre utfordringer enn de
grunnleggende ferdighetene, nemlig språkbruken. Jeg opplever at språkbruken er
alt for generell, og det blir ofte i overkant byråkratisk og dette byr på flere
utfordringer og frustrasjoner både for lærere og foreldre.
Flere lærere har blitt
intervjuet angående kunnskapsløftet. Det kommer frem at flere sliter med
språkbruken i læreplanen, og bruker unødvendig lang tid på å tolke den. Språket
blir for generelt og virker uforståelig både for lærere, elever og foreldre. Foreldre
har utrykker bekymring angående læreplanen. Flere opplever det svært
frustrerende når de strever med å forstå hva deres eget barn skal utvikle av
kunnskaper og ferdigheter.
En av de første, men
også kanskje største utfordringene jeg opplevde da jeg selv skulle undervise
var hvordan jeg skulle tilpasse språkbruken min til aldersgruppen. Jeg kunne
som regel aldri forenkles språket mitt nok hvis planen var at alle skulle
oppfatte budskapet, spesielt på småtrinnet. Elevene sier sjeldent ifra hvis det
er noe de ikke forstår, men ender opp med og ikke følge med. Man kan jo bare
håpe at en gjennomsnittslærer sitter med større språkkunnskaper enn elever på
småtrinnet, men de fleste kan relatere seg til frustrasjonen ved å miste
poenget hvis språkbruken blir for utfordrende. Jeg ser ikke hvorfor ikke dette
også gjelder læreplanen.
Høgskolerektor Tarjei
Helland har vært med på arbeidet med å revidere læreplanen i samfunnsfag, og i
aftenposten uttalte han at han føler byråkratispråket har ødelagt forslaget og
vil ikke lenger assosieres med arbeidet. Helland utrykker sin frustrasjon over
det han føler er overdreven endring av det forslaget han var med på å utvikle.
Han mener språket i læreplanen har for strenge rammer og ødelegger for
budskapet de har forsøkt å komme med. Helland viser til eksempel på hva Kunnskapsdepartementet
har endret på det innsendte forslaget:
«Formulere eigne setningar og enkle
samfunnsfaglege tekstar på grunnlag av tilrettelagd informasjon» ble til
«skrive tekst om samfunnsfaglege tema ved å bruke fagomgrep og vise til
kjelder» (skriving 4. trinn).
- Å skrive en hel tekst om samfunnsvitenskapelige
temaer er noe annet enn å formulere enkle tekster. Og i tillegg skal de vise
til kilder og bruke fagbegrep. Du kan ikke sette en niåring til for eksempel å
skrive om forventninger til jenter og gutter ved å bruke fagbegreper og vise
til kilder, det er ikke en niåring i verden som gjør det, sier han.
Jeg stiller meg bak høgskolerektor Hellands og
foreldrenes bekymringer. Hvis målet med den nye læreplanen er å gjøre de
grunnleggende ferdighetene mer synlige ved å putte dem inn i kompetansemålene,
så har Kunnskapsdepartementet til en viss grad lykkes med det. Det får
allikevel ikke noen stor betydning når flere av kompetansemålene oppleves som
uforståelige, diffuse og/eller urealistiske for de ulike aldersgruppene. Det er
også veldig bekymringsverdig når lærere som er med på å utvikle læreplanene
føler at deres forslag og tanker blir overkjørt og forvrengt når byråkratiet
tar over. Hvis blant andre Helland ikke lenger vil assosieres med forslaget han
skulle være med på å utvikle, burde det ikke da ringe noen bjeller hos Kunnskapsdepartementet
og Udir? Det er tross alt lærere som skal arbeide med læreplanene, og hvis de
ikke lenger vil assosiere seg med produktet er det noe som ikke stemmer. Jeg
vil håpe og tro at lærerne som sitter i lederposisjoner i Norge er mer enn nok
kompetente til å uttale seg om og utvikle læreplaner, uten for mye innblanding
av byråkratiet.
I høringsutkastet og
høringsnotatet står det at bakgrunnen for å justere læreplanene i samfunnsfag
er at arbeidet med de grunnleggende ferdighetene varierer i skolene og er ikke
alltid integrert i undervisningen. Jeg ser absolutt positive sider ved å ta de
grunnleggende ferdighetene inn i kompetansemålene. Presisering av de
grunnleggende ferdighetene hvert enkelt fag vil gjøre det enklere for en lærer
å vite hvordan de ulike ferdighetene skal utvikles og vektlegges. De vil også
være lettere å forholde seg til. Jeg opplever også at de grunnleggende
ferdighetene presentert i forslaget gjør dem mer tilgjengelige, ikke minst for
elevene. Jeg ser nå at slik læreplanen ser ut i dag (før de foreslåtte
endringene) med de grunnleggende ferdighetene for seg ikke lenger gir noen
mening da jeg nå har fått muligheten til å lese de grunnleggende ferdighetene
tilpasset til kompetansemålene.
Det viser seg jo imidlertid at kompetansemålene kan
være like vanskelige å forholde seg til. Når lærere må bruke tid på å
omformulere og tolke kompetansemål slik at det blir mer forståelig både for
dem, elevene og foreldrene, burde det igjen tilsi at det er grunn til å endre også
kompetansemålene.
Utforskeren
Et annet grunnlag for
endring ifølge høringsnotatet er at norske lærerplaner i sammenlikning med
andre land legger for lite vekt på kildekritikk. Derfor foreslår Udir å innføre
et nytt gjennomgående hovedområde i samfunnsfag og kalle det for ”Utforskeren”.
Formålet med Utforskeren er å ha et eget hovedområde der samfunnsvitenskapelige
metoder står sentralt. Utforskeren skal ha et særskilt ansvar for å vise hva de
grunnleggende ferdighetene i samfunnsfag innebærer og synliggjøre prosessen i
hver av dem.
I utgangspunktet er jeg
veldig positiv til å inkludere samfunnsviteskapelige metoder og kritisk tenking
i skolen. Erfaringsmessig har kildekritisk tenkning vært med på å endre hvordan
jeg selv ser på historien og jeg opplever det som et stort pluss at dette er på
vei inn i grunnskolen og vgs. Det er viktig er at elevene blir bevisstgjort på
de prosessene som har ledet opp til hvordan historien blir fremstilt i dag,
hvorfor den kan ha vært annerledes før og ikke minst agendaer med historiebruk.
Ved å bli mer bevist på hvordan historien har endret seg vil hjelpe elevene til
å få et mer personlig forhold til faget/historie. Den dagen man forstår at man
er et historisk vesen, og at man både blir påvirket, og er med på å påvirke
historien slik den ser ut i dag, det er den dagen faget for mange vil få en ny
betydning. Man får et slags personlig forhold til historien, fordi man får
kunnskaper om hvordan historien har påvirket den hverdagen vi lever i dag.
Jeg mener at tanken bak
Utforskeren er god, men også her er språket til tider er utfordrende. Jeg ville
ikke kalt det uforståelig, men enkelte ting kan oppleves ganske diffust. Ta et
eksempel fra et kompetansemål etter 4. årstrinn i Utforskeren: ”søke etter, sortere og presentere digitalt
tilgjengelig informasjon ved å bruke grunnleggende regler for digital
dømmekraft”. Her ble jeg sittende lenge å undre meg over hva som menes med digital
dømmekraft, og om dette er noe 1-4 klassinger kjenner til. Jeg vil anta det
handler om ”nettvett”, men igjen kan jeg bare spekulere.
Ved å vektlegge blant
annet mer kritisk og utforskende tenkning i den nye læreplanen får læreren en
ny rolle i forhold til elevene. Istedenfor kun å være en kunnskapsformilder, må
læreren nå veilede elevene i sitt arbeid til kritisk tenkning da dette ikke er
noe som oppstår av seg selv. Læreren må være utstyrt med kunnskaper om kritisk
tenkning og være i stand til å kunne videreføre dette til elevene. Læreren må
tre ned fra rollen som kunnskapsformidler i enkelte tilfeller og heller la
elevene jobbe seg frem til sine tolkninger og konklusjoner. Her dukker det opp
potensielle problemer med gjennomføringen av den nye læreplanen. Hvis vi går
tilbake til utfordringen med språkbruken, og hva som nå blir vektlagt ser vi jo
at det allerede har oppstått problemer når kompetansemålene blir for generelle.
Det oppleves ikke noe annerledes med utforskeren som står i samme stil som
resten av kompetansemålene
Jeg vil absolutt si at
det er ønskelig å endre på læreplanen, men at det er viktigere å se på hvor den
feiler i praksis. Kunnskapsdepartementet og Udir er absolutt på vei når de
anerkjenner at det å ha de grunnleggende ferdighetene adskilt fra
kompetansemålene har vist seg og ikke fungere. Men hvor går det galt når
tilsynelatende kompetente lærere opplever språkbruken utfordrende? Jeg ser
heller at man i en grad kunne spesifisert kunnskapsmålene, og dermed løst mange
problemer. Byråkratisk språk hører ikke hjemme i læreplanen. Jeg mener den bør
være like forståelig også for elevene, i alle fall til en viss grad, som for
lærerne. Hvis ikke engang lærerne er skråsikre på hva elevene skal sitte igjen
med av kunnskaper og ferdigheter, hvem vet det da? I min mening skal ikke en
lærer trenge å sette seg ned å undre på hva som menes med kompetansemålene, det
må være et minstekrav. Og hvis kompetansemålene er nødt til å tolkes, hvilken
forutsetning har man for at tolkningen er ”rett”? Jeg mener at lærere bør få større mulighet til
å påvirke læreplanen da det hovedsakelig er de som er nødt til og bruke den. En
læreplan av og for lærere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar