De aller fleste skoler
driver en eller annen form for bistandsarbeid, hvor målet er å hjelpe mennesker
i den tredje verden ("de andre"). Forskning på norsk bistand antyder
at de fattige ofte fremstilles som passive ofre i en håpløs situasjon, som ofte
er forbundet med håpløshet og nød. De kan kun hjelpes med vår bistand, ved at
vi sender dem det de mangler. Dermed fremhever vi samtidig oss selv som
hjelpsomme, gavmilde og ansvarlige. Er det disse bildene som skapes gjennom
bistandsarbeidet som drives i skolen også?
Bistandsarbeid
er i dag sentralt i barnehager og skoler på alle nivå. Dette er gjerne ment som
et supplement til undervisningen, samtidig som elevene er med på å gjøre en god
gjerning, nemlig det å hjelpe andre mennesker (ofte barn og ungdom på samme
alder) som lever under andre forutsetninger enn dem selv. Bistandsarbeidet kan
knyttes til kompetansemål i Kunnskapsløftet på alle trinn. Men hvor lærerikt er
i grunnen dette arbeidet, dersom det er bildene som jeg beskrev over, som
preger helhetsbildet av menneskene i den tredje verden? Jeg mener at dersom
dette er tilfelle, må det settes i verk tiltak for å endre undervisningen og
forståelsene som skapes av de fattige gjennom bistandsarbeid, i retning av en
forståelse som i større grad stemmer med den nyanserte virkeligheten.
Oppfatningen av giverne
og mottakerne
TV-serien
Den gode vilje har satt kritisk
søkelys på norsk bistand, og hvordan vi bruker bistandsmidler på en måte som kanskje
tjener oss som gir bedre, enn dem som mottar. Mitt spørsmål er om undervisningen
som er tilknyttet bistandsarbeid, preges av det samme?
Bistandsarbeidet kan drives
forskjellig og ha ulike mål. Jeg syns det er veldig positivt at det jobbes med
bistand i skolen. Det er bra at elevene kan engasjere seg i å hjelpe andre som
lever under andre forutsetninger enn seg selv, samtidig som de kan få mye
faglig tilbake gjennom dette arbeidet. Men det er viktig at dette gjøres på
riktig måte. Min hypotese er at det eksisterer noen unyanserte bilder av relasjonen
mellom giverne og mottakerne, gjennom de fremstillingene som preger
undervisningen og aktivitetene i tilknytning til bistandsarbeid.
Et eksempel kan være at norske elever skal
samle inn penger til "de stakkars barna i den tredje verden" som ikke
har råd til å gå på skole. Det er viktig å være oppmerksom på det som formidles
i disse sammenhengene, slik at bildene som skapes ikke gir et skjevt bilde av virkeligheten.
Oppfatningen blant de norske elevene i dette tilfelle kan for eksempel bli at
Afrika er så fattig, og så lang bak i utvikling at ingen barn går på skole der.
Elevene får dermed sympati for de
fattige, og samtidig oppfatter de seg som barmhjertige samaritaner. De skaper
bilder av seg selv som de gode giverne, og forholdene til de fattige
stakkarene, gjennom informasjonen de mottar. De fattige blir sett på som
passive som sitter og venter på vår hjelp. De er objekter for vår godhet.
Det som er faktum er at det har vært en
enorm satsning på utdanning i den tredje verden de siste årene. Dersom vi
fortsetter med Afrika som eksempel, er det viktig å ta med seg, at det er et
kontinent med et stort mangfold. Det er lett å generalisere, å tenke at det som
er tilfelle i en liten landsby, er gjeldende for hele kontinentet. Det som er
realiteten for svært mange land i Afrika, er at flertallet nå går på skole, og det
arbeides for å få de resterende til også å begynne. I tillegg til å få flere
til å fortsette med ungdomsskole etter endt barneskole. I følge Norad begynner
i dag 90 prosent av alle barn i utviklingsland på barneskolen. Tanzania er også
et eksempel på et land i Afrika hvor det har vært stor satsning på utdanning de
siste årene. I dag begynner nærmere 100 % på barneskolen.
Alt dette bekrefter at de fattige ikke er passive offer som kun kan
hjelpes med vår hjelp. De lever sitt liv i sin egen kontekst, og tar ansvar for
egen utvikling. De har sine egne strategier og prosjekter for å fremme egen
utvikling, og det viktigste de gjør er ikke å vente på oss og vår hjelp.
Bildene i norsk bistand
Jeg
vil nå ta utgangspunkt i Terje Tvedt, som har forsket på norsk bistand, blant
annet på hvordan bistanden skaper bilder eller forståelser av "oss"
som hjelperne og "de andre" som mottakerne. Ut i fra disse bildene og
maktposisjonen som vi står i, handler vi ut i fra det som vi mener at er best
for dem. Han mener at gjennom fremstillingene av "de andre" får vi
medfølelse og empati, og vi fremstiller oss selv som de gode og gavmilde
gjennom at vi hjelper de stakkarslige som ikke har noe. Bistandsarbeidet
baseres dermed i stor grad på empati og
godhet.
Dette kan vi se i sammenheng med den norske samaritan som er et begrep
Tvedt bruker om maktutøvelse på vegne av en mektig og dominerende sivilisasjon.
I kristendommen forstår vi den barmhjertige samaritan som den gode og gavmilde,
da samaritanen hjelper mannen som har blitt overfalt av røvere. Det er slik vi
nordmenn også oppfatter oss selv når vi gir bistand til "de andre",
som de gode, gavmilde og hjelpsomme. Dersom vi bruker dette begrepet i
sammenheng med Tvedts perspektiv på bistand, kan en si at den norske samaritan er overordnet landene som hjelpes, og at de
som hjelpes blir fremstilt som stakkarslige og hjelpeløse. Bistand og nødhjelp kan
ses på som en form for maktutøvelse mellom de som har "alt", og de
som ikke har det. Ved å samle inn pengegaver til de fattige, kan vi også lette
på vår egen samvittighet. Samtidig som vi konstruerer en "sannhet" om
at vi er "de gode", som hjelper "de stakkarslige" som er
omringet av nød og elendighet. Mitt poeng er ikke at vi ikke er snille og gode,
men heller hva oppfatningen av "de andre" blir, når vi har en
oppfatning av oss selv som de gode hjelperne.
Tvedt sier også noe om hvordan vi har
skapt "sannheter" om oss og de fattige gjennom bistandsarbeid, og
hvordan dette har fått betydning for våre handlinger, og maktforholdet både
innenfor og utenfor Norges landegrenser. Med dette menes det at vi danner
forestillinger og oppfatninger av oss og de fattige gjennom informasjonen vi mottar,
f.eks gjennom undervisning, deltakelse i bistandsarbeid, medias fremstillinger
osv. Jeg mener at dette er en prosess som kan starte allerede i barnehagen. Vi
etablerer "sannheter" gjennom informasjonen vi mottar og hvordan vi
oppfatter at noe er, og vi handler ut i fra de oppfatningene og meningene som
vi har konstruert. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hvordan en som
lærer, fremstiller de fattige gjennom bistandsarbeid i skolen og undervisning,
da dette kan ha en innvirkning på elevenes konstruksjon av
"sannheter". Kanskje blir
disse perspektivene tatt for lite hensyn til i dagens norske skole.
Undervisningen og bistandsprosjektene i skolen, må kanskje derfor nyansere
budskapet for å hindre dannelsen av slike bilder?
Tid for endring av undervisning
Tvedt mener at norsk bistand preges av disse bildene
som jeg har presentert over. Siden barnehagen og skolen er en del av samfunnet,
og at barna gjennom undervisningen skal dannes til å bli samfunnsborgere,
forventer jeg at det er det samme som skjer i skolen. Samtidig skal det sies at
vi vet svært lite om undervisningen tilknyttet bistandsarbeid. Yvonne Bakken
har skrevet om internasjonal solidaritet i barnehage og på
barnetrinnet. Ellers finnes det ikke
forskning om bistandsarbeid i skolen. Det er dette jeg skal ta tak i i mitt matserarbeid
for å undersøke om det er disse bildene som dominerer, og om kritikken mot
norsk bistand generelt har relevans i norsk skole.
Forskningen
til Bakken, viser at barna fra den tredje verden defineres i forhold til norske
forhold gjennom undervisningen, og det fokuseres på alt det som disse fattige
barna ikke har. Det at ikke alle er fattige i utviklingsland vektlegges i liten
grad. Sammenligner vi dette med det pedagogiske materialet fra hjelpeorganisasjonene,
er det annerledesheten som blir fremhevet. På denne måten skapes det en avstand
til de fattige. I stedet for å fokusere på at mennesker fra ulike land i verden
er knyttet sammen gjennom globaliseringsprosesser, og at vi ikke er adskilt. På
denne måten kan den oppfattede avstanden tones ned, og i stedet kan
undervisningens fokus dras over til avhengighetsforholdet som i dag eksisterer,
for eksempel den globale økonomien. Varer produseres et sted, for så å selges
og kjøpes andre steder. En annen innfallsvinkel kan være å flytte fokuset fra
"de fattige stakkarene" som vi må hjelpe, over på årsaken til at de
fattige er fattige.
Jeg har nevnt over at det hovedsaklig
fokuseres på de hjelpeløse og stakkarslige som må hjelpes med vår hjelp. Selv
om folk flest er svært fattige, er det mange som ikke er det. Og selv om man er
fattig, kan man godt være aktiv i forhold til å skape seg selv en bedre
situasjon. Vi skal selvfølgelig ikke skjule for elevene at menneskene i den
tredje verden er fattige, men i tillegg kan det være relevant å få frem at det
er mangfold, og at selv om de er fattige, handler de i sin kontekst. Dersom jeg
skal trekke frem Tanzania igjen, eksisterer det der en vilje til å gjøre noe
for utvikling. Denne utviklingen skal blant annet skje gjennom utbygging og
forbedring av utdanningssystemet. Bildene av de fattige som passive som kun kan
hjelpes med vår hjelp, bør derfor endres i retning av det motsatte, og at de handler
i den konteksten de står i. De sitter ikke å venter på vår hjelp, de har egne
prosjekt for å fremme utvikling.
Det vil også være viktig å fremheve at
vi alle kan lære av hverandre. De norske elevene må få se at de kan lære noe av
de fattige, at bistandsarbeidet er et gjensidig samarbeid, og at det ikke bare
er de fattige som skal hjelpes. Et eksempel kan være at vi kan få lære om
hvordan de fattige kan klare seg med så få ressurser. Ved å utnytte mulighetene
som ligger i et slik samarbeid, kan fokuset på hjelpeløsheten og
elendighetsbildet bli mindre og den faglige gevinsten av bistandsarbeidet bli
større.
Oppsummering
Hovedbudskapet
mitt er at framstillingene som jeg tror preger undervisningen tilknyttet de
fattige gjennom bistandsarbeid, ikke nødvendigvis gir et riktig bilde. Skolene
som driver med bistandsprosjekt, bør derfor endre undervisningen i forbindelsen
med disse prosjektene. Dette for å endre "sannhetene" som nå eksisterer
og skapes, ikke bare av "de stakkarslige og passive andre" men også
oppfatningene vi har av oss selv som de gode giverne. På denne måten kan avstanden
og maktforholdet, som eksisterer mellom oss og de fattige på grunn av fokuset
på håpløshet og elendighet, bli mindre.
Kilder:
Bakken, Y & Børhaug. (2009). Internasjonal solidaritet
i barnehage og på barnetrinnet.
Norad.
Arbeidet med å få alle barn i skole stagnerer. Henter 06.04.13, fra
Tvedt, T. (2003). Utviklingshjelp,
utenrikspolitikk og makt - Den norske modellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar