Bør historiefaget fornyes?

Av Henriette Forsberg

En undersøkelse gjort av Civita i 2008 viser at norske elever har ekstremt mangelfulle historiekunnskaper. I et intervju i Aftenposten med elever fra Foss videregående skole i Oslo blir det uttalt at ”Hovedproblemet med historieundervisningen er at den er så tettpakket at det bare blir tid til tavleundervisning og pugging av årstall og navn. Vi får ingen tid til refleksjon.” En skulle jo tro at vi i dag hadde kommet oss bort fra en undervisning som baserte seg på pugging av statlige ledere, årstall og kriger. Allikevel viser det seg at det er denne følelsen elever sitter igjen med etter endt skolegang. Så hva kan gjøres? Hvordan kan man gjøre historiefaget mer interessant for elevene?

Det finnes nok ingen fast fasit på dette spørsmålet, da man må ta hensyn til individuell læring blant elever og engasjement hos lærere, foreldre og ikke minst i vennegjengen. Men et forslag som jeg mener burde vært oppe til vurdering er om det kunne vært en hjelp å lære elever mer om historie i bruk. Dette er noe som kun er på pensum for de elevene som velger historie som programfag, altså som allerede har en viss interesse for historie. Burde det vært en del, i det minste en større del, av den obligatoriske undervisningen i vg1 og vg2?

Historie i bruk handler om hvordan historie for eksempel blir brukt til å bygge nasjoner, skape identiteter eller oppnå politiske mål. Media, utdanningsinstitusjoner, politiske partier og en rekke andre aktører påvirker, bevisst eller ubevisst, folks oppfatning av fortiden og bruker dette til å skape en mening om samtiden og/eller fremtiden. Et klassisk eksempel på bruk, eller - i dette tilfellet - misbruk av historie, er propagandaen under andre verdenskrig. Videre er det nok ikke alt for mange som vet at Israel blant annet legitimerer retten over området med en gammel myte om fjellet Masada, som forteller om heroiske jøder og et langvarig og fortidig nærvær til området og som dermed gir de retten til stedet. Eksempelet er satt litt på spissen, men viser hvordan for eksempel myter kan og har blitt brukt i historien.

En lærer velger til en viss grad selv hvordan han eller hun vil legge opp en undervisningsøkt, men det skal også tas hensyn til en læreplan som dikterer hvor mye stoff man skal gjennom på en viss periode og som dermed fører til et konstant tidspress. For min personlige erfaring har dette ført til at mange lærere jeg har hatt opp gjennom skolegangen derfor har måtte ta seg til takke med en litt mer pugginspirert og faktaorientert undervisning. Dette har vært vel og bra, men det passer ikke for alle.

Jeg mener at folk flest ville lært mer ved å fordype seg i historiebruk, og vil på samme tid plukke med seg kunnskaper om fakta, sammenhenger og konsekvenser. Selv satt jeg igjen med mye mer om hvordan Stalins regime fungerte og om tvangskollektiviseringen ved å lese om ukrainernes selvforståelse og offermentaliteten deres, enn å lese en faktabok som tar for seg Stalin fra begynnelse til slutt. Og det er jo det som teller, det man sitter igjen med i ettertid, eller?

I læreplanen for historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram, står det at formålet med faget blant annet er at ”Historiefaget skal bidra til økt forståelse av sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid og gi innsikt i menneskers tanker, liv og handlinger i ulike tidsepoker og kulturer. Historiebevissthet gir grunnlag for refleksjon over egne verdivalg.” Historiebevissthet går hånd i hånd sammen med historiebruk, eleven skal ha en viss forestilling om at individer og kulturer inngår i historiske hendelsganger som ikke er avsluttet, og som man selv er en del av. Man må ha en forestilling om fortiden, en forståelse av samtiden og en forventning til fremtiden. Nøkkelordet for alt dette, mener jeg, er sammenhenger. Man skal ikke ha lest mye pedagogikk før man ser at dette er en viktig del av de fleste læringsteorier, man bygger på det man allerede kan, læring skjer i spiraler osv. Forskning rundt historiebevissthet fremhever den betydningen som bruken av fortiden har for alle mennesker, og at alle mennesker bruker fortiden på sine egne premisser, selv om de ofte kan ha et negativt forhold til historie, og særlig skolefaget historie. Historie i bruk tar nettopp for seg sammenhenger over tid og hvordan historien aldri tar slutt men utvikles og påvirkes i forskjellige retninger og blir gitt forskjellige meninger av forskjellige folk.

I Erik Lund sin bok om historiedidaktikk kan man lese at angloamerikansk forskning har avdekket at verken elever eller historiestudenter makter å forme overblikk over fortiden på grunnlag av historiske fakta som de lærer gjennom uker, måneder og år. Historisk kunnskap opptrer som fragmenter med liten sammenheng, som isolerte hendeler sterkt avgrenset i tid og rom, stuet borti nisjer i hjernen. Disse fragmentene har liten eller ingen betydning for deres virkelighetsorientering i dagens verden, med unntak at de tidvis kan brukes i quizkonkurranser, og er uten verdi for å kunne treffe bevisste og begrunnede valg for fremtiden. Forskningen viser altså her svart på hvitt at historiefaget burde gjøres på en annen måte.

Hvordan skal man så få dette mer inn i skolen? Er det en diskusjon som aldri tar slutt er det hva som skal være på pensum, hva som er viktig i skolen, hvilke fag som skal få mest tid, fokus og lignende. Historie er et fag som allerede har liten plass og liten tid, noe som gjerne har ført til denne ”puggeskolen” jeg har nevnt tidligere, og det er jo ikke rart, når man skal gjennom så mye, så fort. Spørsmålet er om historiefaget må fornyes i den grad at man heller går i dybden på en rekke temaer i stedet for å hele tiden skulle gå i bredden. Eller at noen dybdetemaer heller kan vike for andre innfallsvinkler til det overordnede temaet. Ola Svein Stugu har skrevet boken Historie i bruk, her er ikke kapitlene ordnet etter forskjellige historiske hendelser men etter for eksempel minne, identitet og myter, nasjonen og historien og lignende. Dette kan være en konkret måte å endre praksisen til historiefaget. Gjennom å ta opp en rekke slike temaer kan man komme seg gjennom mye historisk pensum, men uten å ha den ene krigen, det ene landet eller det ene årstallet som overskrift.

Hvis man derimot vil ha de konkrete krigene, årstallene eller hendelsene er det også en mulighet å gripe for seg dette på nye måter, som for eksempel å se på forskjellige forståelser av samme hendelse eller hvordan minner, monumenter og lignende blir brukt på forskjellige måter. I Norge har vi for eksempel slaget ved Stiklestad som opp gjennom årene ble vridd i flere forskjellige retninger for å tjene ulike mål. Olav den hellige gikk fra å være en historisk person, til en mytisk person, han ble brukt religiøst og sekulært, som symbol på norsk selvstendighet og ikke minst av Nasjonal Samling som eksempel på en nasjonal fører som ikke var redd å ta i bruk hardhendte midler. Hvis man konsentrerer undervisningen rundt slike måter å se historie på, kan elevene lettere forstå hvorfor historie er så viktig, og hvilke konsekvenser det kan ha for oss i dag også. Folk flest vet noe om andre verdenskrig, men klarte de å se at George Bush i talene etter 11.september brukte flere benevnelser og virkemidler med assosiasjoner til denne krigen for å vekke patriotisme i folket og spille på gamle minner? – tvilsomt. Dette er sammenhenger jeg mener elevene i dagens skole bør lære seg å se, og som kan vekke interessen for faget når det viser seg at historie ikke bare er noe som skjedde for mange år siden og som ikke har noe med oss å gjøre i dag. 

Det er nok en ønsketenkning, å skulle revolusjonere hele historiefaget ved å omrokkere på alt, men å sette Stugu sin bok som pensum, kunne vært en god start.