Arbeiderbevegelsen og velferdsstaten

Av Kristoffer Vindenes

Det er nesten ingenting i pensum til elever i grunnskolen som lærer dem om hvordan vi har bygget et velferdssamfunn. De lærer at Norge har blitt en rik nasjon gjennom fiske, skipsindustri og olje. Men de lærer ingenting om hvordan de som personer har fått alle rettigheter som de har i dagens Norge.

I Klassekampen den 16. april fremhever Fafo-forsker Jon Erik Dølvik arbeiderbevegelsen sin rolle i velferdssamfunnet og mener at staten må legge til rette for en fortsatt sterk fagbeveglese. I internasjonal sammenheng blir de skandinaviske velferdsstatene ofte sett på som veien til det gode samfunn. Ser man på nivået av offentlige ytelser i Norge er det da også god grunn til at den Europeiske Union ser med interesse på det norske systemet. Fellesskapet har vært essensielt i den norske velferdsstatsutviklingen. Konflikten mellom arbeid og kapital er den grunnleggende motsetningen i moderne industrisamfunn. På 1920- og 1930-tallet var Norge et konfliktfylt land. Vi var i europatoppen i antall arbeidsdager mistet på grunn av streik og lock-out, målt i forhold til folketallet. Dette mønsteret endret seg deriomt med Hovedavtalen av 1935. Freden som ble skapt mellom partene i arbeidsmarkedet gjorde det mulig å bygge ut den norske velferdsstaten i tiårene som fulgte. Samarbeid skapte vekst, som gjorde det mulig med jevnere fordeling samtidig som at alle fikk mer.
 

Mye har tilsynelatende gått av seg selv fra etterkrigstiden til i dag, Men velferdsstaten vokste ikke frem av seg selv. Den ble kjempet frem av en arbeiderbevegelse med klare og langsiktige mål. Men norske barn lærer ikke noe om dette. Etter en rask gjennomlesing av historiebøker som brukes ved ungdomsskolene rundt omkring i landet så jeg at fagbevegelsen ikke var nevnt en eneste gang. Hvorfor? Er det ikke meningen at barna skal vokse opp å bli en aktiv del av det norske demokratiet? Da må de i så fall lære noe om dem som har kjempet for akkurat dette demokratiet. 

 

Hva med læreren Marcus Thrane som først måtte sone for sin kamp for like rettigheter før han tilslutt måtte flytte fra landet. Hva med Ole O. Lian som dannet hele grunnlaget for LO og som var en mann som hele sitt korte liv kjempet for at alle skulle ha rett til å bestemme samfunnsutviklingen i Norge.  Eller hva med Parelius Mentsen som fikk kjempet for at arbeidere skulle ha forsikringer både på og utenfor arbeidsplassen. Og hva med å lære elvene om retten til å streike? Om Streiken ved Buvika som varte i nesten ett år og endte med at en av streikelederne ble drept. Drapsmannen gikk fri og dette førte til en enorm debatt om streikerett. 

Av rettigheter som arbeiderbevegelsen fikk innført gjennom press på politikerne og stor oppslutning blant folket kan man blant annet nevne:

• Lov om ulykkesforsikring (1894) for arbeidere i fabrikker var Norges første trygdelov. Arbeiderbevegelsen hadde kritisert fattighjelpen som ydmykende og forlangte rettigheter ved alderdom og sykdom. Ulykkesforsikringen var et svar på det.
• 1919: Åttetimers normalarbeidsdag. 30 års kamp, med paroler hver eneste 1. mai siden 1890, ble kronet med seier for arbeiderbevegelsen.
• Først i 1936 ble en behovsprøvd statlig alderstrygd vedtatt og satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder. Behovsprøvingen ble opphevet i 1957
• 1946 Barnetrygd (innført gjennom enstemmig vedtak i stortinget)
• 1947: Lov om ferie: ferieloven fastsatte retten til 3 ukers ferie.
• 1956 obligatorisk universell syketrygd
• 1960 allmenn uføretrygd
• 1967 Folketrygden etableres, hovedsaklig som en samordning av syke-, yrkesskade- og arbeidsledighetstrygden samt pensjoner.
• 1978 Full lønnskompensjon ved sykdom (”sykepenger”)
• 1993 Ett års betalt fødselspermisjon
• 2005 Maksimalpriser for barnehageplass

Skal man lære dette på skolen?

I Læreplanen LK06 står følgende i et av kompentansemålene for ungdomsskolen; Eleven skal ”finne eksempler på hendelser som har vært med på å forme dagens Norge, og reflektere over hvordan samfunnet kunne vært dersom disse hendelsene hadde utviklet seg annerledes.” Og i den samme læreplanen står det følgende; Skolen skal stimulere elevene og lærlingene i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse.  

Det er selvfølgelig veldig mange emner som kunne vært jobbet med for å nå akkurat disse kompetansemålene, men deriblant emnet rundt arbeiderbevegelsens kamp.

Gabriel Almond og Sidney Verba som har forsket på demokratiforståelse understreker viktigheten at medborgere med sterk grad av politisk kultur er essensielt for et deomkrati. Med politisk kultur mener de kognitive, affektive og evaluerende kunnskap om det generelle politiske system, strukturene i systemet, avgjørelsene i systemet og individuelle muligheter for å påvirke systemet. Jeg mener at gjennom å lære om arbeiderbevegelsen og oppbyggingen av velferdsstaten så kan man skape en politisk kultur. Jeg tror at elevene letter kan se at de faktisk har individuelle muligheter for å påvirke det politiske systemet. 

En del vil nok være sterkt uenig med meg og mener kanskje at et slikt emne vil være med på å forme elevene i en bestemt politisk retning. Det har jeg i så fall liten tro på. Jeg går ikke inn for at lærerne skal hylle arbeiderbevegelsen å si at alt de har gjort eller sagt er det riktige. Det jeg mener er at våre barn bør ha rett til å lære historie om personer i Norge som har vært med på å endre samfunnet uten at de nødvendigvis har sittet i noen spesiell maktposisjon. Gjennom å lære dette tror jeg at elevene vil ha en større tiltro til demokratiet og at de som enkelt individer og som grupper faktisk har noe å si for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre.  Mange vil nok også være uenig i at det er arbeiderbevegelsen som bygget det norske velferdssamfunnet. Det var jo trossalt den borgerlige Borten-regjeringen som satt ved makten da kronjuvelen i vår velferdsstat, folketrygden ble innført i 1967. Men da må en stille seg selv spørsmålet, hadde folketrygden blitt innført da den ble hvis det ikke hadde vært for kravet fra arbeiderbevegelsen og deres store oppslutning i folket? 

Som lærer vet jeg om problemet med å få plass og tid til alt man så gjerne vil undervise om. Man vil ikke fjerne noe fra pensum og man har ikke mer en et gitt antall timer til hvert fag. Dermed ser jeg vanskeligheten med å få inn alt om arbeiderbevegelsen som et eget emne, men jeg vil gjerne oppfordre andre lærere til å kunne bruke en del av denne historien når dere gjenomgår emner som demokrati, velferd, og politikk. Jeg har også et ønske om at dette er et av mange andre interessante temaer som blir innlemmet i den nye reformen for samfunnsfaget. Torstein Lerhol er utdannet lektor i samfunnsfag og ble født med sykdommen spinal muskeatrofi. 23 februar skrev han i Aftenposten at velferdsstaten hadde ikke bare gitt han mulighet til å overleve, det hadde gitt han mulighet til å leve. Et slikt samfunn skal man være stolt over og man skal kjempe for å beholde det. Men uten at elevene lærer noe om alle kampene som er kjempet for at vi er der vi er nå, så er jeg redd for at vi en dag våkner opp uten ett like trygt og rettferdig samfunn.