Kvinner tilsidesatt i norsk motstandshistorie

Av Anja Disa Gjøvåg Aase

Jeg er, som mange andre, oppvokst med fortellinger om krigen. Om menn som kjempet i det skjulte for å sabotere for tyskerne. Om menn som bidro i militære aksjoner for å bekjempe nazismen. Disse historiene preger fortsatt bokhyllene i landets bokhandlere, lærebøker og norske medier. Et spørsmål jeg stadig stiller meg er; hvor er historiene om motstandskvinnen blitt av og hvorfor er de utelatt?

I den første tiden etter at andre verdenskrig var over, var det nasjonale fellesskapet tuftet på de manges følelse om det å ha deltatt i en felles kamp mot nazismen. 9.juni 1945 gikk de ulike motstandsgruppene i parade i Oslo, sammen med kong Haakon, for å feire at Norge igjen var et fritt land. Men enkelte  av motstandskvinnene fikk ikke delta. Er det ikke på tide at disse kvinnene får den oppmerksomheten de fortjener?

Helt er et mannsdominert ord i dagens lærebøkene

Dagens skolebøker er preget av den samme motstandshistorien, om Milorg, Osvald-gruppen og kompani Linge. Disse gruppene var forbeholdt menn, noe som gjør at kvinnene er blitt glemt i historiene rundt motstandsarbeidet. Problemet er altså at det hovedsakelig er den militære motstanden og menn sin sivile motstand som er i fokus i bøkene, noe som gjør at motstandskvinner til tider blir utelatt. Det er flere grupper som er blitt glemt i norsk motstandshistorie, og jeg sier ikke at det er mulig å ta med alle disse i lærebøkene. Men jeg mener kvinner fortjener en vesentlig større plass enn det de har fått tildelt i dag. Fortellinger om kvinner er tross alt i klart mindretall i lærebøker i historie, så hvorfor skal man i tillegg utelukke dem fra en begivenhet de har bidratt aktivt i?

Det er kun noen få bøker fra 9.trinn som nevner eksempler på sivile aksjoner hvor kvinner var med. Dette er aksjoner som hovedsakelig foregikk innenfor husets fire vegger. Det er også de samme aksjonene som går igjen; Holdningskampanjen og Gro-komiteen sine kaffeklubber, hvor de utvekslet informasjon. Kun i en av lærebøkene nevnes det at kvinner også jobbet som kurerer og lagde illegale aviser.

Motstand både i og utenfor hjemmet

Det er flott av holdningskampanjen nevnes, men jeg synes likevel at noe vesentlig mangler. Slik lærebøkene nå er skrevet får en inntrykk av at det kun var husarbeid og sanitærarbeid kvinner gjorde, og at et fåtall deltok i stille/sivile sabotasjer hjemmefra. Sannheten er ganske annerledes enn hvordan den blir fremstilt i dag. Kvinner bidro faktisk på nesten lik linje som menn i det norske motstandsarbeidet i hjemmefronten, selv om antall kvinner var lavere. Det var kvinner i alle aldre som deltok. Både gifte og ugifte jobbet som kurere, spioner, lagde illegale aviser og deltok i militæraksjoner. Mange av disse kvinnene satte livet sitt på spill for å sabotere for tyskerne og forsvare landet. Riktignok var det nærmest aldri noen kvinner som fikk lederposisjoner innenfor de ulike motstandsgrupper. Men kvinnen utførte viktige oppgaver som gjorde at de militære gruppene kunne føre arbeidet sitt videre. Jobben som kurerer var faktisk noe av det farligste arbeidet en kunne foreta, ettersom en hadde illegalt materiale med seg. Kvinner var her ypperlige til å utføre dette arbeidet, ettersom de med sin feminitet kom seg lettere unna kontrollpostene. Det er viktig å få frem dette og ikke bare at de serverte kaffe, slik man ofte tror.

En kan spørre seg hvorfor det helst har vært menns historie som har vært i fokus. Jeg velger å tro at det har noe med kjønnsrollemønsteret å gjøre under andre verdenskrig. 40-tallet var før 70-tallets likestillingsbølge. En tid hvor menn og kvinner hadde ulike forventinger til sitt kjønn. I etterkrigstiden skulle en heller generelt ikke snakke som sine bragder og heller ikke fremheve seg selv fremfor andre. Janteloven spilte nok også en viktig rolle. Nesten hele Norge hadde lidd på sin måte og kjempet sin personlige kamp. Kanskje derfor følte ikke kvinner for å fortelle sin historie. Det at mange kvinner ikke stod frem, eller fikk mulighet til å fortelle sin historie, har gjort at det er mangel på informasjon angående kvinners bidrag, og norsk motstandshistorie er derfor ikke komplett. Mari Jonassen og Kristin Hatledal og noen flere har samlet inn litt informasjon om enkelte av kvinnene, og skrevet bøker om deres bidrag. Disse bøkene inneholder spennende fortellinger om blant annet sabotasjer, en kvinnelig Milorgsjef på Hamar og produsering av illegale aviser. Mange av øyevitnene har dessverre gått bort, men disse forfatterne sitt arbeid har gjort at noen av kvinnenes historie lever videre.

Glemte heltinner

Personlig mener jeg at kvinners historie generelt bør få større plass i lærebøkene, og som skrevet tidligere er et godt sted å begynne er kvinnenes heltemodige innsats under andre verdenskrig. Norsk motstandshistorie spiller en viktig rolle for vår kulturhistorie, og det er noe vi alle er stolt over. Men fokuset må flyttes litt bort fra Max Manus, Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby, og trekke frem noen driftige damer. Å sette disse kvinnene inn i lærebøkene vil gjør at man lærer hva kvinnene utrettet, som igjen gjør at kvinnene får den oppmerksomheten de skulle hatt for lenge siden. Jeg tror også at det å rette fokuset mot motstandskvinnene vil gjøre at jenter vil føle mer tilknytning til fortiden. Jeg husker selv når jeg gikk i grunnskolen, da lærte vi om Milorgs menn og andre norske mannlige helter. Deretter hadde vi om tyskertøser og såkalte landssvikere. Guttene i klassen synes det var festlig at ”deres” forfedre hadde prøvd å redde landet, mens jenter, ja jenter som var dårlig i det meste, hadde innledet forhold til fienden. Nå i 2013 er det på tide å endre fokuset. Få frem at kvinner også bidro med å forsvare landet. Dette vil forhåpentligvis gjør at flere jenter vil knytte bånd til fortiden og ønsker å lære om viktige hendelser, og ikke bare se på historie som et fag som må læres. Det er på tide å la barn i den norske skolen lære om andre damer en Jeanne d`Arc og Florence Nightingale.

Hvem sitt ansvar?

Flertallet av norske lærere underviser ut fra lærebøkene. Slik jeg ser det er det altså opp til lærebokforfatterne å ta med de glemte kvinnene. Det er faktisk forfatterne som bestemmer hvem og hva vi skal lære om, dermed er det opp til dem å endre lærebøkene. Synne Corell skriver i boken Tidens ettertid (2010) at ”nasjonale kollektive identiteter er blitt skapt ved å ekskludere noen individer og grupper fra det nasjonale historiske fellesskapet. Noen blir altså gjort til representanter for ”nasjonens andre””. Corell skriver at enkelte grupper er blitt glemt i historieskrivingen, og i dette tilfelle kvinnene. Flere norske lærebøker tar med at kvinnene bidro i hjemmet. En slik fremstilling forsterker igjen elevene sitt syn på at kvinner bare var passive hjemmeværende. Gunn Imsen (2009) skriver at dette ikke er noe negativt å fremstille kvinner som hjemmeværende. Denne kulturen viser ikke undertrykkelse, slik en ofte tenker. Tver imot, kvinnekulturen ivaretar verdier som er livsvikte, og må derfor hevdes med den samme rett og verdighet som mannskulturen. Men jeg sitter likevel igjen med følelsen av at mange skoleelever ikke synes dette bidraget var like viktig. Selv om dette var flertallet, og perioden har fått tilnavnet husmorens gullalder, bør man trekke frem at noen kvinner trosset datidens idealer. Selv om disse kvinnene var i mindretall bør de få innpass i historiebøkene. Historiebøkene trekker jo generelt frem helter og personer som skiller seg ut fra mengden, og her glir jo motstandskvinnene rett inn. Napoleon har jo fått mye plass i lærebøkene, og det var jo bare en av han.

Forfatterne må altså vie plass til andre motstandshistorier enn de som har preget lærebøkene i en årrekke. Men et problem med å trekke inn mer i lærebøkene er plassmangel. Dette gjør at det settes krav at lærerne må kunne mer enn det som står i lærebøkene. Det er grunn til å tro at mange lærere ikke har kunnskap om kvinner i motstand, siden denne motstandsbevegelsen også er glemt i generelle bøker om andre verdenskrig. Vi må altså forvente at lærerne leser seg opp å emnet, og er villig til å kunne mer enn det lille som står i lærebøkene. Jeg er ganske sikker på at elever synes det er spannede å lære om noe utenfor lærebøkene. Noe som igjen bør gi motivasjon for lærerne til å fordype seg i nye emner.

Noen historier

Som nemt tidligere inneholder noen av bøkene fortellinger om motstandskvinner innen for det sivile arbeidet, men er utelatt fra de militære aksjonene. Jeg vil gi noen eksempler på to tøffe damer som var aktive innenfor det militære arbeidet. Kvinner fikk i hovedsak ikke være med i Milorg før i 1944. Dette har gjort at det er det kun var et fåtall kvinner som er med gruppen. Eva Kløvstad var en kvinne som var med i Milorg. Hun hadde en ledende posisjon i det militære motstandsarbeidet i Hamar, selv om hun var ung kvinne. Etter at lederen i Hamar ble skutt, ble Eva tilbudt lederrollen, men takket nei. Hvorfor? Jo, fordi som kvinne under andre verdenskrig manglet hun autoritet. Selv om hun takket nei til lederrollen, spilte hun er viktig og sentral rolle i det illegale arbeidet frem til krigens slutt. Hun holdt kontakt med utlandet, dirigerte arbeid og var kurerer. 9.juni skulle freden og motstandsarbeidet i Norge hedres. Gjennom Oslo gikk en parade med Kong Haakon i spissen, men Eva Kløvstad fikk ikke være med. Hvorfor? Jo, fordi hun var kvinne.

Det var flere enn Kløvstad som var med i Milorg. Noen kvinner som jobbet som Milorg-jegere, og ble kalt for Milorg-lottene. Disse damene fikk opplæring nesten på lik linje med mennene, men de fikk mindre skytetrening og mer trening innenfor det sanitære. Lottene gikk ofte med beskjeder, våpen og sprengstoff. De mente det var tryggere at kvinnene bar det enn mennene, ettersom tyskere ikke ville fatte mistanke til kvinnene. I Finnmark i 1945 ble noen kvinner innrullert i Sørøy-styrken. Disse kvinnene ble først innrullert som lotter, men 19 år gamle Mary Hustad hadde et talent innenfor skyting, og var bedre enn mange av mennene. Dette gjorde at hun fikk jobb som våpeninstruktør. Mary og de andre kvinnelige soldatene var de eneste kvinnene som var i kamp som soldater i Norge under krigen.

Jeg kunne gjenfortalt mange slike historier, men la disse to eksemplene vise at kvinner også var viktige under det militære motstandsarbeidet. Få frem at selv om etterkrigstiden la lokk på arbeidet til kvinnen, så hadde det foregått.. Må disse historiene vise at enkelte kvinner valgt å leve annerledes enn hva datidens normer tillot. Å vie plass til motstandskvinnene i lærebøkene og historieundervisningen vil gi bredere oversikt over hvordan det norske motstandsarbeidet egentlig var, og disse kvinnene vil dermed  få den oppmerksomheten de fortjener. Jeg tror at historiene om damene også vil øke jenters interesse for faget. Det er altså en vinn-vinn-situasjon å ta med disse kvinnene.

Kilder

Corell, S. (2010). Krigens ettertid- okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Oslo:    Scandinavian Academic Press

Grimnes, O.K. (2009). Hvor står okkupasjonshistorien nå?. Nytt norsk tidsskrift 2009, Nr. 03-04

Url:

https://itportalen.hib.no/ts/nnt/2009/03-04/,DanaInfo=www.idunn.no+art04?highlight=Grimnes,%20Ole%20Kristian#highlight  )

Hatledal, K. (2011). Kvinnekamp - historia om norsk motstandskvinner. Oslo: Samlaget

Imsen, G. (2009). Lærerens verden. Oslo: Universitetsforlaget

Jonassen, M. (2010). Alt hva mødre har kjempet – kvinner i motstand 1940-45. Oslo: Aschoug & Co.