"Nuke the bastards"

Av Malin Hjelle

På daglig basis flommer debattforum og kommentarfelt på internett over av hatefulle og usaklige ytringer. Under en artikkel om Al-quaida på VG.no kunne man forrige uke lese en rekke slike ytringer av typen: ”Nuke the bastards”, ”Hitler hadde løsningen” og ”send dem hjem”. Dette er dessverre dagligdags kost med dagens interaktive diskusjonsplattformer hvor terskelen for slike meningsløse offentlige meningsytringer har blitt lavere enn noen gang før. Hvordan skal skolen i dag kunne oppfylle læreplanens krav om å fostre deltakende samfunnsborgere som handler uten skille etter kjønn, funksjonsevne, rase, religion, nasjon eller posisjon, når samfunnet rundt dem er preget av det motsatte?  

Videre husker sikkert de fleste debatten om romfolket som preget mediebildet i hele fjor sommer. I kommentarfelt, blogginnlegg og på diverse diskusjonsforum kunne man stadig lese uttalelser som ”hvis det ser ut som møkk og lukter som møkk, ja, da er det nok det!”, ”send dem på huet og ræva ut av landet og bruk makt om det trengs!”, ”føler romfolket er litt samme greia som brunsneilene!”, samt det velkjente sitatet fra FrP-politiker Per Egil Eira: ”For min del kan det derre idiotromfolket bli kasta på havet og bedt om å svømme tilbake. Eller så skulle jeg ønske at noen snitter de opp i småbiter og bruker dem som hundefor”. Disse ekstreme uttalelsene nærmer seg i følge forskningsleder ved Wergelandsenteret, Claudia Lenz, folkedrapsretorikk. I mine øyne er det helt uakseptabelt at en slik argumentasjon skal være godtatt i det offentlige rom. Skolen må derfor bli en arena som aktivt jobber for å lære barna å argumentere på en medmenneskelig og saklig måte.

Historiker og universitetsprofessor May-Britt Ohman Nielsen hevder at den offentlige debatten har forandret seg etter den digitale revolusjonen som fikk sitt klimaks i 2007 når det store gjennombruddet for sosiale medier og interaktive diskusjonsplattformer kom for alvor. Mange aviser etablerte digitale debattsider og kommentarfelt som gjorde at det vokste frem en debattkultur og et diskusjonsklima som ikke lignet på noe av det som tidligere hadde sluppet til i offentlig debatt. Det finnes selvsagt en rekke ulike innfallsvinkler til hvordan dette problemet bør løses, ,men som fremtidig samfunnsfaglærer ser jeg på denne utviklingen med bekymring dersom ikke problemet forebygges bedre i skolen. Når åpent tilgjengelige nettsider tilbyr arenaer for hatytringer, ekstremisme og personsjikane, særlig i tilknytning til emner som innvandring, islam, kvinner og sosialdemokrati, frykter jeg at samfunnet går foran med et særdeles dårlig eksempel for dagens unge. Skolen bør derfor fremme kunnskap og kompetanse som lærer den neste generasjonen en form for debattetikk.

At internett og digitale diskusjonsarenaer også er en positiv ressurs for samfunnet og skolen kan man neppe stille spørsmål ved. Utfordringen ligger i at den digitale tidsalderen stiller andre krav til samfunnsborgeren enn før. Det å være en kompetent deltager i samfunnet krever en annen type kompetanse enn tidligere. Som samfunnets fremste utdannings- og oppdrager-institusjon er det kanskje særlig skolens oppgave å sette samfunnets medlemmer i stand til å mestre denne kompetansen. Det vil derfor være nødvendig å se nærmere på hvordan skolen bør gå fram for å fostre denne kompetansen, og ikke minst definere klarere hva denne kompetansen består av.

Som Ohman Nielsen også slår fast, består denne kompetansen hovedsakelig av tre ulike hovedpunkter. For det første handler det om å kjenne til demokratiets og debattens form og innhold. Barna må lære hvordan demokratiet fungerer og hvordan beslutninger taes i landet vårt. Videre må de få kjennskap til hva en debatt er, hvordan debattering foregår og normale kjøreregler for hvordan man opptrer i en debattsammenheng, altså en form for grunnleggende debattetikk.

For det andre består en slik kompetanse av forståelse av sentrale begreper og fenomener i vårt samfunn, som offentlighet, ytringsfrihet, ekstremisme, dialog, toleranse, respekt, saklighet og sakkunnskap. Begrepsforståelse handler både om å mestre den konkrete betydningen av ord og uttrykk man benytter i den offentlige debatten, men også om den dypere betydningen og problemstillinger knyttet til en rekke slike begreper. Man må for eksempel både forstå hva ordet ytringsfrihet betyr, men også oppnå en forståelse av hva dette innebærer av utfordringer og fordeler for samfunnet, hvordan ytringsfriheten har vokst fram som en grunnleggende del av demokratiet vårt og hvordan og hvorfor ytringsfriheten mange steder har begrensninger.

For det tredje vil det være svært nyttig å lære om kildekritikk, ideologi og historiebruk. Ved å forstå hvordan ulike ideologier og historiesyn ligger til grunn for hva man anser som en sannhet, vil man lettere kunne vurdere en ytring ut fra konteksten den har oppstått i. Elevene må forstå at det er en sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid, og at hvordan både fortidens og nåtidens fremstilling av historien påvirker fremtiden. Historisk innsikt hjelper en å bedre forstå sin egen samtid, men også til å forstå at vi alle er en del av en historisk prosess og er med på å skape historie. Hvordan skolen, staten og enkeltmennesker bruker historien har konsekvenser for hvordan vi alle opplever vår egne historiske identitet. Derfor er det særlig viktig å være klar over at historien blir og har blitt fremstilt ulikt til ulike tider og av ulike parter. Ved å forstå at historie også er et maktmiddel, vil man kunne vurdere ulike historiske fremstillinger på en helt annen måte. Derfor har historiefaget og samfunnsfaget en helt essensiell rolle i utviklingen av kompetansen som kreves av det digitalt debatterende mennesket. 

Ser man på læreplanen slik den er utformet i dag, er det absolutt ikke håpløst. Som nevnt innledningsvis finner man for eksempel i læreplanens generelle del svært velklingende formuleringer om at skolen skal sikre friheten til å tro, tenke, tale og handle uten å skille mellom kjønn, rase eller religion. Videre slår den fast at opplæringen skal bygge på det grunnsynet at mennesker er likeverdige og at skolen skal hjelpe elevene til å utvikle dømmekraft, samt unngå ”vitenskapelig analfabetisme”. Dette er fine formuleringer som selvsagt ser ut til å ha som mål å skape reflekterte og høflige samfunnsdeltakere, men tar læreplanene for de enkelte fag, og kanskje særlig læreplanen for samfunnsfag, disse oppgavene på alvor?

 I læreplanen for samfunnsfag fremsettes det at medborgerskap og utvikling av demokratiske ferdigheter er viktige aspekter ved samfunnsfaget. De grunnleggende ferdighetene i faget fremhever viktigheten av å kunne reflektere over meningsinnholdet i tekster, å kunne finne informasjon på internett og vurdere denne kildekritisk, samt å kunne følge regler og normer for internettbasert kommunikasjon. Men hvilken vekt legges det på disse ferdighetene i de faktiske kompetansemålene? Gjennom hele grunnskolen fokuseres det i målene for opplæringen på demokratiets formelle sider og institusjoner, som for eksempel maktfordelingsprinsippet og kjennetegn ved demokratiet som styringsform. Læreplanen for den videregående skolen tar heller ikke opp mediers rolle og makt i samfunnet, og legger ei heller vekt på internett som en arena for offentlig debatt. Etter 10. klasse skal elevene kunne gjøre greie for de grunnleggende menneskerettighetene, hvor også ytringsfriheten naturligvis kan trekkes inn, men utover dette krever ingen av kompetansemålene innsikt i problemstillinger rundt ytringsfriheten og dens dilemmaer. Dette burde være det første steget for å oppnå mer oppegående deltagere i den digitale debatten.

Ser man på de mer holdningsrettede kompetansemålene, nevnes det etter 4. årstrinn at elevene skal kunne samtale om toleranse. Dette er jo vel og bra, men kanskje ikke konkret nok til å dekke de utfordringene elevene vil møte på digitale debattarenaer eller i sosiale medier. Begreper som ytringsfrihet, offentlig debatt, saklig argumentasjon, ekstremisme og hat finnes ikke i læreplanen overhodet.

Allikevel er det to kompetansemål som kan benyttes for å i alle fall delvis behandle nye og dagsaktuelle tema som debattetikk og digital kompetanse. Etter 7. klasse skal elevene kunne gjøre rede for en aktuell konflikt og drøfte forslag til løsninger, og etter 10. klasse skal de kunne finne frem til og presentere aktuelle samfunnsspørsmål, skille mellom mening og fakta, formulere argumenter og drøfte spørsmålene. Her kan læreren selv velge hvilke aktuelle samfunnsspørsmål som skal drøftes, og der blir derfor også essensielt at samfunnsfaglæreren er klar over hvilke utfordringer digitale diskusjonsplattformer har bragt med seg. Hver enkelt lærer må med dagens læreplan spesielt legge til rette for å trene opp den kompetansen som kreves ut i fra disse kompetansemålene. 

Læreplanen for samfunnsfags innledende del og de grunnleggende ferdighetene i faget fremsetter altså en rekke ferdigheter som absolutt er vesentlige for en læreplan i den digitale tid. Problemet er at kompetansemålene ikke ser ut til å ta disse ferdighetene på alvor, og dermed fremstår med vesentlige svakheter. Det blir derfor sannsynligvis svært varierende i hvilken grad disse ferdighetene vektlegges i praksis, både i opplæringen og i evalueringen av elevene. Det er opp til hver enkelt lærer hvordan de velger å implementere denne kompetansen i sin undervisning.

I forhold til de tre hovedpunktene for hvilken kompetanse som kreves for å forstå og å kunne delta i den offentlige debatten  er det vesentlige mangler særlig i forhold til punkt to og tre. Eleven skal lære mye om demokratiets form, men kanskje ikke nok om debattens form og kjøreregler for denne. Videre er det liten vekt på begrepsforståelse av vesentlige begreper knyttet til offentlig debatt, og nærmest ingen vekt på historieforståelse. For å oppnå opplyste og oppegående deltagere i den offentlige debatten bør også disse aspektene implementeres i læreplanen.

Å være en kompetent deltager av samfunnet krever altså en annen type kompetanse enn bare for 10-15 år siden. Skolen, som samfunnets fremste oppdragerinstitusjon, må spille en vesentlig rolle i utviklingen av denne kompetansen. Læreplanen må utformes i tråd med den digitale utviklingen og ta utfordringene i det digitale samfunnet på alvor. Det samme gjelder læreren, som har en ekstremt viktig rolle med å legge til rette for en opplæring som fremmer en slik kompetanse. Videre ville det heller ikke skade om hver og en i samfunnet går i seg selv og tenker seg om to ganger før de poster hatefulle ytringer i det offentlige rom. Det er dagens brukere som er forbilder for den neste generasjonen digitale brukere. Sammen kan disse aktørene; staten, skolen og medborgeren, kanskje skape disse tolerante og reflekterte samfunnsdeltagerne læreplanen forespeiler.

Malin S. A. Hjelle

Masterstudent i samfunnsfagdidaktikk ved HiB