Takk for følget, grendeskoler!

Velkommen til 2013. I skrivende stund er vi kommet så langt innen teknologi, kommunikasjon og infrastruktur at det etter min mening ikke er forsvarlig, hverken sosialt eller faglig, å fortsette troen på at grendeskole-systemet er Guds gave til folket!

Grendeskole er betegnelsen brukt på små grunnskoler skoler som har mindre enn 100 elever. Av de 2957 grunnskolene i Norge utgjør 32 % av disse grendeskoler. 20-30 skoler har blitt lagt ned hvert år siden 1976. Debatten om nedleggelse av grendeskoler er ikke nytt på dagsordenen. Mange skoler på landsbasis har opplevd og opplever samme trussel. Nylig har det noe sårbare emnet vært aktuelt på vestsiden av Sotra. Maken til engasjement og samarbeid i kampen mot nedleggelse er vel sammenlignbart med Alta-demonstrasjonen i sin tid. Det er en kamp med mange involverte parter: elever, foreldre, lokalsamfunnet og lærerne ved de aktuelle skolene. Deres frustrasjon er forståelig, da de er satt i en ubehagelig og uforutsigbar situasjon. Når «barna får lengre skolevei» eller «barna må ta buss» står som motargument, tenker jeg at vi lever i et samfunn med velutviklet infrastruktur og kommunikasjon. Det er ikke snakk om å sende barna tur-retur månen fem dager i uken, det er på Sotra snakk om i overkant fem kilometer lengre reisevei. Noe som er overkommelig.

På med realitetsbrillene

Tilfeller som Algrøy og Syltøy skole har kapasitet til et elevantall på henholdsvis 65 og 50. Virkeligheten ser noe annerledes ut, da Algrøy skole har 17 elever og elevantallet på Syltøy er nede i knappe 14 elever.  En forskningsrapport gjort av Norconsult sier at ved disse to skolene vil man i årene fremover oppleve elevtallsnedganger. For Algrøy skole sin del kan en oppleve at det noen skoleår er mindre enn ti elever! Det kommer frem i rapporten at skolene kan risikere at en har klassetrinn uten elever. Dette er en realitet per dags dato for Algrøy skole, som for tiden ikke har noen elever i 1. klasse dette skoleåret. Senest i fjor hadde skolen en elev i første klasse. Med realitetsbrillene godt plassert på, er dette faglig og sosialt sett holdbart?

Faglig uforsvarlighet.

Elever ved bygdeskoler er ofte inndelt i to hovedklasser: 1.-4. klasse og 5.-7. klasse. Hvor mye faglig kan man da klare å komme gjennom? Enda viktigere: hvor godt tilrettelagt undervisning vil komme ut av et slikt opplegg? Av erfaringer kan dette være en stor, kanskje for stor, utfordring.

I et klasserom finner man ulike elevtyper som alle lærer på ulike måter. På bygdeskoler med to hovedinndelinger av klassene vil andre utfordringer også komme på løpende bånd. Det vil være stort sprang aldersmessig. Et eksempel på dette er følgende. Det er ikke en gitt sak at elever som ankommer skolen, klar for å starte sin tiårige grunnskolegnag, kan lese og skrive.  Når de da kommer i en klasse bestående av andre barn i andre, tredje og fjerde klasse som med tiden har lært seg både å lese, skrive og regne, hvordan vil dette virke inn på førsteklassingens selvtillit, motivasjon og lysten til å lære? Og det er en kjent sak at barn lærer av barn, enkelte står uten andre jevnaldrende barn å lære av på grendeskoler.

Et annet eksempel som viser at den faglige uforsvarligheten er nokså høy på grendeskoler er kronologi av pensum på mellomtrinnet. Klasseinndelingen er en sak, en annen er hvordan fag som samfunnsfag blir brukt i undervisningssammenhenger. Det er et komplisert system, som har et slikt hendelsesforløp: mellomtrinnet er femte, sjette og syvende klasse. Skolene har en inndeling som gjør at uavhengig opprinnelig klassetrinn kan elevene risikere å få pensum tilhørende andre trinn. Elever som starter i femte klasse kan måtte ha sitt første år på mellomtrinnet med 7. klasse-samfunnsfag, tilsvarende kan syvende klasse risikere å ha samfunnsfag beregnet for 5. klasse. Hvordan skal elevene i 5. klasse kunne forklare forskjeller mellom å leve i et demokrati og i et samfunn som ikke har demokrati, dersom de ikke lærer hva et samfunn faktisk er før de ankommer 7.trinnet? Pensumet til elevene er en meningsskapende prosess, men som følge av ingen kronologi i læringskurven, vil det etter min mening være mangel på sammenhenger, meningsskapende situasjoner og forståelse. Planmakere, institusjoner for lærerutdanning og lærebokforfattere har ikke lagt til rette for at det foreligger et pedagogisk representativt læremateriale når skoler er tvungen til å kombinere klasser og pensum.

Når det er et knapt kollegium oppstår det gjerne vansker med å kunne tilby elevene ønsket mangfold i forhold til arbeidsstil og interesser. Det å kunne tilby elevene mangfold ser man også i forhold til sosiale situasjoner.

Sosiale utfordringer.

Det er ikke bare faglig store forskjeller på elever i henholdsvis 1. og 4. klasse og 5. og 7. klasse. Elevene er på vidt forskjellige steder både sosialt og emosjonelt. Det er ikke en umulighet at det kan komme en følelse av at en aldri forlater barnehagen når man år etter år opplever at man i sin «klasse» har medelever som går i 1. klasse.

Dette kan snues andre veien også: hva med de elevene som kommer fra barnehagen der de er omgitt av jevnaldrende og når de vender nesen mot skolearenaen er deres omgangskrets medelever som er 2-3 år eldre?

Både for lærerne og for elevene ved grendeskoler kan det være vansker å skape et variert miljø. Man kan ikke velge og vrake mellom samtalepartnere og/eller lekekamerater, man er tvungen til å komme overens med det lille utvalget som er tilgjengelig. Kollegiet består ofte av få lærere. Og for elevene sin del har de gjerne en eller to jevnaldrende, i verste fall har man ingen.

Kultursjokk.

I forhold til overgangen fra liten barneskole til en mer sentralisert ungdomsskole, kan man da benytte seg av begrep som kultursjokk? Å gå syv år på barneskole sammen med to andre jevnaldrende kan være vel så behagelig det. Men overgangen fra en liten barneskole til en stor ungdomsskole vil en dag være elevenes realitet. Hva gjør man når man plutselig går i en klasse med 35 andre jevnaldrende?

Professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark var en viktig bidragsyter til oppblussingen av forskningsdebatten da han i 2007 offentliggjorde funn gjort i forbindelse med skolestørrelsens betydning for kvaliteten i skolen. Det må selvsagt sies at hans funn er basert på en ungdomsskole med tilhørende barneskoler i en og samme kommune. Man kan ikke ta alle grendeskolers skjebne under en og samme kam. Sammenhengene som Nordahl har kommet frem til kan være et resultat av forholdene ved de undersøkte skolene, men det er ikke en umulighet at hans funn også er relevante for andre. Nordahl peker på at elever fra bygdebarneskoler utviste mindre grad av selvkontroll og selvhevdelse da de ankom ungdomsskolen. Læreren ved den aktuelle ungdomsskolen vurderte elever fra bygdeskoler som mindre sosialt kompetente enn dem som kom fra skoler med større elevantall. I forhold til sosial og faglig trivsel, samt forekomsten av mobbing blir det i undersøkelsen gjort klart at elever fra grendeskoler trivdes dårligere på ungdomsskolen. Elevenes syn på skolegangen var av negativ sort blir det også skrevet, dette er ikke absolutt. Det er viktig å understreke at elever er individuelle og ulike, deres oppfatninger av skolen vil i stor grad variere fra elev til elev, uavhengig av elevantallet ved en skole.

Det finnes foreldre som har tatt til fornuft og flyttet barna sine til Skålevik skole, dette har også Norconsult lagt merke til. Forskningsrapporten forteller at rundt 10-15 elever fra Algrøy og Syltøy skole frivillig har byttet beite. 11 av elevene ved Syltøy skole har valgt å bytte skole, noe som utgjør rundt halvparten av skolens elevtallsgrunnlag. Det kan se ut til at en ny trend er på vei: innser noen foreldre at sosialt og faglig sett er det mer matnyttig for barna å gå på en skole med større elevantall? Dette kan man bare håpe på at er tilfelle, for nedleggelsen planlegges å finne sted allerede kommende skoleår.

Rehabilitering må være uaktuelt.

Skolene som refereres til som grendeskoler, er bygg som har stått på samme sted i flere mannsaldre. Disse byggene har enorme behov for innvendig oppgradering og rehabilitering. Et prosjekt som jeg, uten å være økonom, kan si at vil koste langt mer enn hva det vil koste å la elevene entre en skolehverdag på en større skole. Enorme tiltak må igangsettes, både i forhold til arealutbygging og mer generelt det som omhandler oppussing. Det er blitt argumentert med at skoleskyss vil medføre økonomiske økninger, dette kan umulig være sammenlignbart med hva den totale summen av en skoles rehabilitering vil koste?

En naturlig utvikling?

Dagens skolestruktur ble etablert i en tid hvor sjøen var veien til sivilisasjon. Tidligere levde en i et mer lukket samfunn: gjerne avgrenset til egen bygd. På landet er den opprinnelige skoleordningen kjent som «omgangsskoler», denne skoleformen var vanlig frem mot 1900-tallet. En ordning som gikk ut på at en lærer gjerne hadde ansvar for å holde skole på tre steder, gjerne i samlet skole. Situasjonen er nok ikke slik på dagens bygdeskoler, men det er sammenlignbart når en lærer har, eksempelvis, gjerne ansvar for alle elever i 1. til 4. klasse.

Etter skoleloven av 1969 hadde den enkelte skolen og skolekretsen en sterk og beskyttet posisjon. Men sannheten må på bordet, kommunen kan ikke stå stille i håp om at illusjonen om den gode bygdeskolen vil vedvare i tiden som kommer. Det er på tide med noen grep, gjerne noen av den drastiske typen. Som følge av at kommunen er i enorm utvikling og endring i disse dager, i forhold til utbyggingen av Sotra Kystby, kan man ikke la noen deler av samfunnet bli værende igjen på et stadiet som ligner et samfunn a la 1850.

Sammenslåingen av skoler som ligger i overkommelig avstand fra hverandre vil med andre ord være en naturlig del av samfunnets utvikling. Hvis man går noen tiår tilbake og ser på forskning gjort på område, ser man at det har vært en akselerasjon i nedleggelsen av grendeskoler fra og med slutten av 1980-tallet. Det var kun 4% nedgang av småskoler fra perioden 1977-1987, mens det i tiåret etter var en nedgang på hele 47%.

Selv om nedgangen av småskolene var tilnærmet konstant fra 1977 til 1987, ble småskolene utsatt for press fra kommunene allerede fra 1970-tallet. Det var staten gjennom departementene som var i front for dette presset. En hadde et sterkt ønske om «bedre» klasseinndeling, et ønske om å «styrke» skolen gjennom større skoler, samt satsing på mer bruk av skoleskyss. Ansvaret for nedleggelse av skoler ble tildelt kommunen etter 1986, det er nå de som «kjører skuta». Det er for utdanningsdirektøren og barneombudet i den enkelte kommunen mulig å gripe inn dersom den endrede skolestrukturen vil påføre elevene lang og tidkrevende skyss. For elever i eksempelvis Kautokeino vil oppstandelsen rundt lengre reisevei stå som et sterkt argument, da det kan være snakk om bussreise på 46 kilometer for noen elever. Dette er ikke tilfelle på Sotra, hvor avstandene er innenfor rimelighetens grenser.

Avslutning

Da Gro Harlem Brundtland var statsminister på 90-tallet engasjerte hun seg i saken om skolenedleggelse. Allerede i 1993-94 uttalte hun at en del av skolenedleggelsen som fant sted gjaldt skoler som var så små at det hverken pedagogisk eller sosialt ville være mulig for skolene å gi elevene et godt nok tilbud. Når elevtallet er under tjue på enkelte skoler kan man stille spørsmålstegn ved om deres faglige og sosiale behov blir dekket i den grad det blir gjort ved skoler med større elevantall. En barneskole skal være en forberedende arena hvor elever får dekket både faglige og sosiale behov gjennom de syv årene de tilbringer der. Jeg mener at grendeskoler ikke innfrir på disse områdene, derfor må man ha FNs barnekonvensjon litt i bakhodet. Den sier følgende «ved alle handlinger som berører barn, (…) skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Det er på tide å gi slipp på drømmen om det evige bygdelivet, takke grendeskolene for følge og vende nesen fremover.